Samtalen i natten
Kvinnen jeg skulle snakke med denne kvelden, spurte om det var mulig om jeg kunne komme hjem til henne istedenfor å møtes på det avtalte stedet.
Hennes forklaring på hvorfor gjorde at jeg denne kvelden i september, satt i en leilighet i en av byens drabantbyer.
Det var ett hjertevarmt rom jeg steg inn i, og lukten av nykokt kaffe og kanelboller fylte luften, hun smilte litt og unnskyldte rotet, hun hadde ikke orket å gjøre så mye de siste dagene, sa hun mens hun smånervøst satt og fiklet med ermen på den altfor store genseren hun hadde på seg.
Jeg smilte beroligende til henne, og sa at hjemmet mitt heller aldri bestandig var nyvasket og strøkent, hun slappet litt mer av da, merket jeg, og sa at det mange ganger finnes orden i kaos.
Hun hadde skjenket kaffe til oss og satt kanelbollene frem på bordet, og spurte hvor jeg ville sitte, så satte hun seg ned og trakk bena godt opp mot overkroppen som ett slags forsvar.
–Hvordan begynner vi ? spurte hun
–Dette er din historie, svarte jeg så du bestemmer igrunnen retningen, jeg er vel mer en veileder, så vi kan jo begynne med første gangen du husker at du gjorde dette ?
Hun blir tankefull en liten stund, før hn sier noe.
-Jeg var vel i midten av 20 årene, hva som utløste det er jeg ikke helt sikker på, men jeg husker følelsen av håpløsthet, beksvart mørke, og en overveldene sorg, som jeg ikke klarte å sette ord på , det gjorde så vondt så vondt på innsiden, jeg ville bare få det vekk, det er første gangen jeg husker at jeg tok frem kniven og kuttet meg til blods.
Det merkelige fortsetter hun stille, er at jeg ikke husker selve handlingen, men jeg husker den befriende følelsen det ga meg, nesten som om jeg hadde renset kroppen min for alle demonene, som bodde i meg, jeg var med ett lykkelig, og det føltes deilig.
Ja jeg hadde vondt i alle sårene i flere uker etterpå, men ikke på samme måte, det er vanskelig å forklare, men jeg husker jeg tenkte
–Dette jeg kan se, dette er normalt skal gjøre vondt, dette skjønner jeg, det går det an å håndtere.
Følelsen av lykke satt i lenge også , det var ikke slik at jeg trengte en ny *fix* noen dager senere, det var nesten som om jeg var full og høy på samme tid, men i motsetning til en alkoholiker eller narkoman varte rusen min mye lengre.
Bare det at jeg hadde mitt *narkotikum* så lett tilgjengelig ble også på en måte en trøst.
Hun tar en slurk av kaffekoppen, og ler litt, du synes nok jeg høres helt teit ut ….
Det ble sagt som en mellomting mellom ett spørsmål, og en konstatering av en slags sannhet.
Hun venter ikke på min respons, før hun fortsetter
Jeg fant ut etterhvert at det finnes mange former for selvskading, ting som ikke var like synlige, som oppkuttede armer og ben, for i motsetning til hva mange tror, handlet ikke dette om å få sympati eller på andre måter gjøre seg til offer for omverden.
Min mor fikk ikke engang vite om dette før for ca 2 år siden , så i nesten 20 år har jeg klart å skjule det mer eller mindre for den nærmeste familien, for man føler seg jo også så skamfull på toppen av alt.
Jeg har aldri testet ut narkotika, men bortsett fra det, har jeg vel vært innom en rekke andre ting, alkohol, bulemi, spisevegring , forhold til voldelige menn, omgitt meg med mennesker som istedenfor å løfte meg opp, heller har trykket meg ned, disse klarte jeg etterhvert å kvitte meg med, men det er ikke bare bare, å være del av en stor gruppe mennesker og bryte båndene tvert, og starte på nytt.
Men jeg klarte nå det også, men ikke helt på egen hånd.
Da jeg var i midten av 30 årene, raste hele verden sammen, men denne gangen klarte jeg på ett slags vis å utrykke følelsene verbalt til fastlegen, og enden på visa der ble at jeg havnet innenfor psykriatrien i mange år, og det ser jeg nå i ettertid ble min redning.
For nesten for første gang i mitt liv så jeg meg virkelig sett, akseptert, forstått, ingen temaer var for store og ingen for små, og det var gjennom terapien jeg lærte at det var *lov* å vise følelser både på godt og vondt, og etterhvert som tiden gikk, og jeg ble tryggere både på de rundt meg og ikke minst på meg selv , fortalte jeg min historie, og som som før hadde følt meg unrmal, og prøvd å skjule meg selv på alle mulige måter, lærte at jeg egentlig var ganske så normal.
Stort sett er vi mennesker igrunnen ganske likt skrudd sammen, og hadde vi bare turt å vise våre svake sider litt oftere, ville vi vel og fått den bekreftelsen av våre medmennesker.
Men vi lever i ett samfunn, hvor mange av oss, bare vil vise det perfekte, vi haster fra det ene til det andre, og har i mange tilfeller mistet evnen til å ta oss tid til å lytte….
Hun ser meg inn i øynene og spør,
–Hvor ofte stiller vi ikke spørsmålet, hvordan går det med deg, når vi møter noen på gata ? Hvor mange tar seg egentlig tid til å vente på svaret, før vi har hastet videre på vår vei, fordi vi forventer at svaret skal være det høflige
–Jo takk bare bra.
Der tror jeg vi har mistet noe vesentlig i vår høyteknologiske verden, se bare rundt deg neste gang du er på en kafe eller tar en tur på en pub, hvor mange sitter ikke med nesa si nede i mobilen, de er mer opptatt av å kommunisere med verden utenfor enn å sitte å snakke med de som sitter rundt samme bord.
Vi er blitt mer tilgjengelige, samtidig som vi er mer utilgjengelige.
Ett paradoks sånn egentlig..
Men huff, dette var en digresjon, sier hun, hun spør videre om jeg har lyst på litt mer kaffe og jeg takker ja, jeg tar meg selv i å se på klokken, og registrerer at jeg har vært her en god stund på overtid, men hun har vekket min nyskjerrighet, enda mer enn da hun først tok kontakt med meg, og jeg vil høre mer.
Som en historieforteller har hun åpnet opp en liten del av hennes verden til meg, og jeg merker at jeg er spent på fortsettelsen.
Hun kommer ut fra kjøkkenet ,og fyller opp kaffekoppen min, jeg betrakter henne litt i smug, i min eøyne en flottdame, med åpne men dog triste øyne, hva mer er det de skjuler mon tro, tenker jeg.
Hun har en utstråling som får rommet til å lyse opp, selv om vi nesten sitter i mørket , kun omgitt av levende lys, og det er den beste beskrivelsen jeg kan gi deg, kjære leser, av henne, levende.
Hun setter seg tilbake i sofaen , denne gangen med beina krøllet sammen, til den ene siden, litt mer åpen, litt mer trygg.
Hun henfaller litt i egne tanker, før hun igjen nesten ler litt av seg selv, hun retter nok engang blikket sitt mot mitt,
–Nå må du veilede meg , sa hun og peile meg inn på rett spor igjen , i denne historien, og hav den egentlig skulle handle om.
Skal jeg være helt ærlig mot dere som leser dette, hadde jeg nesten glemt det selv, men nesten automatisk hører jeg meg selv spørre
–Hvorfor tror du det var slik at du først i godt voksen alder, turte å snakke om dine egne følelser istedenfor å skyve de vekk med å skade deg ?
Hun tar ett dypt åndedrag, puster langsomt ut, og begynner å fortelle……
Fortsettelse følger …….
så enkelt, så vanskelig
Jeg har valgt bort endel mennesker i mitt liv opp igjennom årene, ikke fordi de nødvendigvis ikke er snille gode mennesker, men fordi de ikke var bra for meg å omgås.
Jeg vet endel om psykiske lidelser, jeg har vært så langt nede at bunnen på sjøen virket som overflaten, allikevel velger jeg den dag i dag å ikke ha så mye kontakt med andre bekjente som har psykiske lidelser, som av en eller annen grunn velger å sitte igjen i fortiden fordi de har identifisert seg så lenge med hvem de var at de ikke klarer å se hvem de kan bli.
Jeg merker at jeg blir veldig sliten av disse menneskene, de som hele tiden skal dra opp ting fra sin egen fortid, som liker å dvele ved den og ikke klarer eller også i mange tilfeller ikke vil se fremover.
Jeg sier ikke at jeg ikke lenger kan ha tunge dager, hvor jeg merker at jeg kan være på vei tilbake til en depresjon, men heldigvis har jeg nå de nødvendige vertøyene til å se hva som er realiteten og hva som kun finnes inne i mitt hodet, det er ikke dermed sagt at alt jeg sier og gjør er så veldig rasjonelt og gjennomtenkt, men det får ikke lenger like stor plass i mitt liv som det engang gjorde.
Og det er utrolig befriende.
Før var jeg det jeg liker å kalle en søppelkasse, en mange bekjente brukte til å tømme seg, mye av det handlet om at jeg ikke satte grenser for meg selv, jeg turte aldri si ifra at dette orker jeg ikke høre på , ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg faktisk blir psyket ned av å høre på så mye elendighet hele tiden, og så lenge man ikke selv pratet ut om sine følelser var det jo heller ingen som visste hvor syk jeg faktisk var, før jeg nesten ble innlagt, det var det ikke mange som skjønte, jeg var jo så sterk, jeg virket jo så glad og lykkelig hele tiden, og jeg husker jeg tenkte så lite dere vet om meg, mens jeg vet så mye om dere, lurte dere aldri på hvordan jeg hadde det de gangene dere brukte meg som en hobby psykolog.
Det endte med at jeg møtte verdens beste psykriater som jeg gikk regelmessig til i 5 år, der hos han lærte jeg så utrolig mye om meg selv,og ikke minst var det deilig å snakke med en som hørte på det jeg sa, som kom med gode råd og aldri dømte meg, jeg vet jo at han kanskje gjorde det , han er tross alt bare ett menneske, men allikevel hadde han en aura av godhet rundt seg som gjorde at jeg for første gang i mitt liv stolte 100 prosent på ett annet menneske, han lærte meg at personer ikke er onde, at de ikke er tankelesere, og at de fleste ikke går rundt og sier ondskapsfulle ting om andre, og jeg lærte meg at det ikke var farlig å spørre mennesker rundt meg om hva de mente, om de sa noe som gikk veldig inn på meg, og i de aller fleste tilfellene, viste det seg at jeg tok ting i negativ retning selv om det ikke var ment slikt, men jeg hadde levd så lenge i min egen negativitet at det var vanskelig å skjønne at ikke alle andre også tenkte slikt.
Det er vondt å leve sånn, med angst, negative tanker, følelser man er redd for, katastrofetanker o.l og etter at jeg ble *frisk* og det har gått noen år, skjønner jeg ikke at godt voksne mennesker som har det på samme måte som jeg hadde det ikke gjør noe med det, sier ikke at ingen gjør det , men jeg skjønner ikke de som fortsetter å leve i fortiden og hele tiden skylder på det som skjedde da, at de ikke ser at man selv er herre over hvordan fremtiden skal være.
Mange sier de ikke skjønner at jeg har klart å tilgi min far for det han gjorde mot meg i mine yngre dager, de har ikke skjønt hva det vil si å tilgi tenker jeg da med meg selv.
For det handler ikke om at man aksepterer eller si at det er greit det man har vært utsatt for , men det handler om å legge skylden der den hører hjemme hos overgriperen, for det skal være sagt, jeg klarte ikke å tilgi min far før jeg var god nok mot meg selv til å innse at det som skjedde ikke var min skyld, jeg var ett barn han var voksen !
Så enkelt og så vanskelig er det, som ting ellers er i livet, vi velger selv hvordan vi vi leve det.
Jeg har funnet min vei nå, og etter mange år i mørket fant jeg tilslutt meg selv og kan med hånden på hjertet si at jeg liker henne jeg ser i speilet .
Singing in the rain
I dag ble jeg spurt om jeg hadde lyst å se den nye musicalen på Folketeateret i Oslo, og som den musical/teater entusiasten jeg er takket jeg ja, for meg var dette en musical jeg kun har sett engang før, og den eneste sangen jeg i det hele tatt husker er den klassiske singing in the rain scenen, jeg har av en eller annen grunn, fått det for meg at jeg overhodet ikke liker denne musicalen, hvorfor vites ikke, og når jeg fikk vite at det var Atle Pedersen og Stian Blipp som skulle spille de to herrene, ble jeg litt sånn, eehh okay kan det bli noe bra da ?!?
Og nei det ble det ikke, det ble Fantastisk, jeg må si at til dags dato er dette det beste jeg noen gang har sett på en norsk scene, alt fra kulissene, som tok pusten fra meg, til kostymene, som var fabelaktige, dansingen, sangene, humoren , alt var taimet til det perfekte, det fantes overhodet ikke ett nummer som var kjedelig eller fikk tankene mine til å vandre andre steder, mye også takket være lyden som var så perfekt at man fikk med seg hvert eneste ord av det som både ble sagt og sunget, jeg har sett alle musicaler som har blitt satt opp på Folketeateret og jeg må innrømme at denne var den jeg hadde minst forventninger til, men som hittil har vært den beste, hvordan de skal klare å overgå denne, det kan ikke jeg skjønne !
Ikke bare var hovedrolleinnehaverne helt ut av en annen verden, men jeg må og trekke frem *tjeneren* til Lina Lamont, som spilte så bra at , han nok vil bli husket av mange, han viste at man trenger ikke være stjernen i showet for å stjele showet !
Jeg gikk fra forestillingen med tanken om at jeg ville se mer, og det er alltid en bra ting etter min oppfatning, mer dans, mer humor, mer synging, mer, mer, mer ..
Dette er en fest forestilling fra begynnelse til slutt, og uansett om man er glad i musicaler eller ikke er dette en man Må få med seg, man kan ikke annet enn å komme i godt humor, uansett hvordan dagen ellers har vært, nå er ikke jeg en teaterkritikker, men jeg kan ikke skjønne annet enn at denne burde få en 6’r, det
Ødelagt ?
Når man oppdager at en man har stolt på , elsket, beskyttet, stått opp for, tatt vare på, igrunnen ikke annet enn å behandle med all respekt og kjærlighet her i verden, kun har brukt deg, det er ingen god følelse å ha i kroppen, den gjør så vondt at det nesten er umulig å beskrive, har hele vennskapet/kjærlighetsforholdet da bare vært en løgn ? Akkurat nå føler jeg meg så ekstremt dum, mens det igrunnen er den andre personen som burde sitte der og rett og slett virkelig , virkelig skamme seg over måten personen har behandlet meg.
Det sies at det er ikke hva du sier som betyr noe, men hva du viser og gjør, og det er vel sant, men jeg er en ganske , jeg vil ikke si naiv jente, men jeg liker å tro på det gode i menneske, at de skal behandle meg slik jeg behandler dem, men gang på gang får jeg bevis på det motsatte, men lærer jeg, neida, jeg gjør de samme feilene gang på gang på gang, og da kan man jo ikke skylde på andre heller, man må heller gå inn i seg selv og se hva man kan rette på når det kommer til en selv.
Min største feil , er at jeg ikke tror at folk kan være slemme eller drittsekker mot meg fordi jeg dypt der inne vet at jeg fortjener mer enn som så , og jeg er så redd for å såre virke som en drittsekk mot andre, at jeg lar de overkjøre meg istedenfor, hva sier det om meg liksom , herregud, hadde en venninne/kompis fortalt meg det jeg forteller meg selv og nå vet, så hadde jeg jo sagt .
Løp å se deg aldri tilbake, den personen bruker deg bare, og bruker dine følelser for h*n og det er ikke greit i det hele tattt !
Hvorfor kan jeg ikke være like snill mot meg selv ?
Er jeg faktisk så ødelagt at jeg ikke tror jeg fortjener å bli likt / elsket for den jeg er ?
Meget mulig !
Smerten
Jeg skulle ønske jeg hadde en annen mulighet å ta vekk smerten,
dette er ikke det jeg vil, men det er det eneste jeg kjenner
det eneste jeg kan,
røde elver som som renner, tro meg jeg trenger ikke din oppmerksomhet
min følgesvenn tar seg av den biten
alt jeg trenger er meg og han, og han kan !
Jeg puster istedenfor å kveles av sorgens tunge sår,
jeg trenger ikke tenke på ungdomens vår,
jeg vil bare forsvinne i det store intet………
La oss forby abort her i landet !
Abort er fy fy uansett, her skal ikke den gravide ha noe hun skulle ha sagt, har hun blitt gravid, skal hun se det som sin Plikt å føde dette barnet, no matter what..
Skulle det vise seg at barnet er skadet og foreldrene velger abort da, så burde de aldri nevne det med ett ord, for hvor ummenskelige går det ann å bli, tenk å ikke ville bære frem ett barn bare pga skader ?
Er barnet en følge av voldtekt eller annen form for overgrep er det ingen formidlende omstendighet, neida, det er vel en grunn til at barnet ble unnfanget eller hva ? Her trekker de da gjerne inn Jesus, Gud og den Hellige ånd.
Hvem er dere egentlig som kan dømme andre kvinner, som faktisk har en rett til selvbestemt abort, dere prater så varmt om nestekjærlighet og at man ikke skal dømme andre, så hvordan i alle dager kan dere rettferdiggjøre det dere selv slenger ut av dere ?
Jeg tror ikke det er mange som med lystige skritt går til sykehuset for å ta en abort, det er en psykisk påkjenning for de fleste, og da vil dere sikkert spørre om hvorfor ?
Det finnes det sikkert like mange svar på som det finnes kvinner som velger å gjøre dette, men forsøker dere å sette dere inn i deres situasjon, eller dømmer dere de utifra deres handling uten å vite hvorfor ?
Hvorfor er sikkert aldri intr å vite, hun er jo en drapskvinne i deres øyne, og en slik kvinne vil dere vel ikke ha noe med å gjøre uansett..
Nei la oss heller forby aborter her i landet, la de gamle konene med sine strikkepinner komme til sin rett igjen i usterile rom, for en kvinne som er i en slik situasjon at hun ikke kan bære frem barnet, hun fortjener vel ikke annet enn å være i fare for selv å dø av infeksjoner p.g.a en abort som er utført bak lukkede rom i en eller annen nedslitt bygård..
Mange av dere som er motstandere av abort er i samme slengen motstandere av prevensjon, for som Jesus sa, du skal ikke la din sæd falle til jorden, eller noe i den duren, husker ikke ordrett, vel det må vel bety at mannen heller ikke skal holde igjen å komme utenfor damen heller da, så da lurer jeg på, hvor mange er det som har råd til å ha 10-12 unger ? Eller er det slik at sølibat er den beste greia her, selv i ekteskapen , samleie er kun forbeholdt de gangene man skal lage en unge ?
Så vil kanskje noen av motstanderne si at man burde vite bedre nå, og de vil til nød tillate bruken av prevensjon, la meg da bare opplyse dere om at det ikke finnes noen prevensjon som er 100 % sikker, og da blir igjen sølibat tingen, mye seksuell frustrasjon som kommer til å bevege seg ute på gatene da gitt ..
Hadde jeg hatt en datter , og hun ufrivillig hadde blitt gravid, ville jeg ikke nølt med å støtte henne om hun hadde valgt å ta abort, like lite som jeg ville ha nølt med å støtte henne om hun hadde valgt å bære frem barnet, Fordi det er hennes rett i å bestemme over sin egen kropp, hverken dere eller andre har lov å dømme og det savner jeg litt i deres innlegg, å se nyansene, dere ser på dette som enten elle, det finnes ingen argumenter eller situasjoner hvor dere kan skjønne at kvinenr velger dette inngrepet.
Alle som skal ta en abort må inn å snakke med en psykolog og man får brosjyrer om andre alternativer, dette er for de som velger abort Før uke 12, de som tar abort senere er saken oppe i en legenemd og det er leger som bestemmer om det er behov for en abort eller ikke, og etter uke 12 er det som regel Fare for mors liv eller at fosteret er så sykt at det ikke vil få ett fullverdig liv utenfor mors mage som er avgjørende, så å komme med propaganda om at det utføres abort på fostre som er eldre enn uke 12 her i Norge også, blir helt feil, da må dere også komme med fakta , ikke som i ett tilfelle her inne bare sende ut en youtube video av aborterte forstre som også er eldre enn uke 12..
Det er greit å ytre sine meninger, men vær forsiktig med å være så fordømmende når dere selv sitter i glasshus
Jeg vil dø med verdighet
Hei , jeg er en kvinne, alderen min er ikke viktig, ikke like viktig som at jeg har en terminal sykdom, legene har gitt meg 3-4 mnd igjen å leve, , enda gjør det ikke så vondt, men jeg vet at smertene kommer, og de kommer med en styrke som gjør at den siste tiden jeg får her i dette livet, gjør at jeg ikke kan sette pris på de rundt meg, jeg kan ikke ta farvel da vi skjønner at tiden nærmer seg, for jeg vil være for neddopet av medikamenter, er jeg riktig heldig vil jeg ikke legge merke til så mye, siden sjansen får å havne i koma er stor..
–
Jeg vil visst ikke være i stand til selv å gå på toalett, og på slutten vil jeg være så forandret at selv mine nærmest, vil ha problemer med å kjenne meg igjen, men jeg vil ikke at det skal skje på denne måten..
Jeg vil at mine barn skal huske meg slik jeg er nå, jeg vil at de siste tingene jeg sier til mine barn skal være, ord jeg selv velger, ikke meningsløs rabling, som ingen forstår, jeg skulle ønske at jeg kunne dø hjemme, med mine nærmeste rundt meg, hvor vi feirer livet og ikke gråter over døden..
–
Jeg er ikke redd for å dø, jeg tror ikke det er slutten for meg, men det er prosessen til den dagen, jeg gruer meg for, smertene, og det faktum at jeg da ikke lenger er i stand til å klare noe selv..
–
Jeg vil dø , med verdighet
–
Jeg vil dø, mens jeg enda kan tenke en klar tanke
Jeg vil dø, mens jeg forteller mine barn hvor høyt jeg elsker de, og at jeg alltid vil være med de så lenge de bærer meg i sine hjerter.
–
Jeg vil dø, mens jeg enda kan kjenne de igjen, og kjenne deres kjærlighet.
–
Jeg vil dø, med verdighet
–
Men jeg kan ikke, det er ikke lov, jeg som menneske har ikke lov til å si at nok er nok, jeg vil videre nå, jeg må kjempe mot sykdommen og smertene så lenge mitt hjerte slår, jeg håper ikke hjerte mitt er så sterkt.
Hadde jeg vært ett dyr, ville jeg fått lov å slippe, da kunne legen gitt meg en sprøyte, og jeg ville ha sovnet fredfylt inn, av egen fri vilje.
—–
Hei , jeg er en mann fortsatt husker jeg hvem jeg er og jeg husker mine nærmeste, men lenger frem, vil jeg bli som ett barn, mine nærmeste komme jeg ikke til å vite hvem er, og jeg vil trenger hjelp til absolutt alt..
Er jeg heldig vil jeg kanskje ikke engang skjønne at døden nærmer seg, men jeg vil jo heller ikke være istand til å ta farvel, ikke til min kone engang, hun jeg har vært gift med i over 40 år, barn fikk vi aldri, det har bare vært oss to, alltid, sammen..
–
Fortsatt husker jeg første gangen jeg så henne, det var på gymnaset, og jeg visste det var jenta jeg ville gifte meg med, og heldigvis ville hun ha meg og..
–
Vi har hatt mange gode år, jeg kan fortsatt huske dem, vi kan sitte og mimre sammen, om både gode og dårlige tider, snart vil hun sitte sammen med meg, men vi kan ikke lenger ha disse samtalene.
–
Jeg vil dø, med verdighet
–
Jeg vil dø, mens jeg fortsatt kjenner igjen min kone
Jeg vil dø, når jeg enda kan fortelle henne hva hun betyr for meg
Jeg vil dø som en voksen mann, og ikke som ett barn
AD/HD finnes ikke…
Leste en artikkel som en venn av meg på facebook delte, den er på engelsk
den handleri bunn og grunn om at det ikke finnes franske barn med AD/HD, mens det florerer av de i USA, mye fordi oppdragelsen i franske hjem er mer restriktivt enn i amerikanske, noe av det som står i artikkelen kan jeg være enig i, men ikke alt, som mor til ett barn med AD/HD selv, og med kjennskap til hvordan han har måttet kjempe for å komme dit han er i dag, og stadig kjemper en indre kamp fordi han velger å ikke ta medisiner, blir det for meg litt lettvindt når såkalte eksperter skal skylde på ytre faktorer.
De fleste barn med denne diagnosen viser veldig tidlig tegn, min gjorde det iallefall omtrent fra den dagen han ble født, han sov nesten aldri, når andre spedbarn trengte sine sove timer var han lys våken, da han ble litt eldre, var han aldri en av de som kunne sitte rolig å tegne eller legge puslespill, han var den i bhg som alle de andre barna ga utrykk for at de var redd, fordi de aldri visste hvor de hadde han, han kunne være i lek med andre og plutselig helt ut av det blå, bli voldsom, og det var nesten umulig å få kontakt med han når han gikk inn i det moduset, prøvde man å snakke med han , fikk man veldig sjelden øyekontakt, og man skjønte at han var i sin egen lille verden.
Som mamma var det utrolig vondt å se og høre om dette, han hadde ingen venner og var mest sammen med de andre voksne eller for seg selv i bhg.
Det var ikke bedre hjemme heller, alt av leker ble ødelagt, og vi i familien var nesten litt redd for å snakke han til rette fordi vi som regel fikk kastet ting etter oss, så da gutten var 2 år tok jeg kontakt med fastlegen og vi ble henvist til Bup i håp om at de kunne gi oss noen retningslinjer, etter en stund der, fikk jeg beskjed om at sønnen min var overaktiv, men at det ikke var så mye mer de kunne si eller gjøre siden han var så liten, men om han ikke hadde bedret seg til skolealder så skulle jeg igjen ta kontakt.
Da gutten var 3 var vi så utslitt jeg hadde måttet flyttet hjem igjen til min mor, både broren hans og jeg var utmattet, ingen av oss hadde da sovet en hel natt på 3 år, minsten måtte gå med hjelm fordi han skadet seg selv , helt uoppfordret, vi visste aldri hva som utløste anfallene, og både broren og jeg gikk med konstante blåmerket og blåveiser, vi var rett og slett utslitt.
Men jeg sto på krava og jeg var streng, jeg ga aldri etter om jeg først hadde sagt Nei, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tok ungen under armen og gikk opp etter at han ikke hørte etter og oppførte seg bra mot de andre barna i gården når han var ute og lekte, det var hyling og skriking, men jeg viste han at jeg var sterkere, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har latt handlevogna stå igjen, og tatt ungen under armen fordi han skadet seg selv ved å slå hodet i gulvet i butikken fordi han ikke fikk godteri, hadde ikke fastelegen sagt han måtte bruke hjelm, er jeg redd han ville ha skadet seg skikkelig.
Jeg ble beskyldt av forbipasserende for ikke å ha kontroll over min egen unge, at jeg måtte være flinkere til å sette grenser, det de ikke visste var at mitt barn mest sannsynlig hadde flere grenser enn deres barn tilsammen, og når deres barn hørte etter å ha blitt fortalt hva de skulle gjøre etter gang nr 10, måtte jeg gjenta det samme 110 ganger, og selv da var det ikke sikkert, at han ville høre.
Da han var 4 år flyttet vi inn i leiligheten vi nå bor i , og en dag jeg sto på badet for å gjøre meg istand syntes jeg at det luktet brent, jeg gikk ut i stua for å se, men så ingenting og tenkte at det kanskje kom uten i fra siden det var på vinteren og folk hadde begynt å fyre i peisen, så jeg gikk ut på badet igjen, men lukten ble bare mer og mer intens, og da jeg igjen gikk ut for å sjekke, så jeg at det kom røyk ut fra soverommet til eldstemann, jeg lukket døra opp og der sto hele rommet i flammer, minsten som oppholdt seg i ett annet rom, fikk jeg fort hentet og nærmest kastet han ut i oppgangen, mens jeg fikk slukket brannen med hjelp av bestefar som heldigvis ikke befant seg så langt unna, da jeg etterpå spurte minsten hvorfor han hadde gjort det, var hans eneste svar
–Jeg liker å se flammer.
Man kan si at varselsklokkene mine blinket ganske så kraftig rødt og det første jeg gjorde var å bestille en ny time hos fastlegen, jeg forklarte situasjonen og fikk time ett par dager senere, innen den tid hadde han klart å sette fyr på gardinene på stua til bestemoren sin også, uansett vi kom oss til fastlegen og fikk hastetime på Bup, først en samtale med broren hans og meg, hvor broren ga klart utrykk for at , om de ikke fant ut hva som var feil med broren hans, så kom han til å flytte hjemmefra, for nå orket han ikke mer, det at broren hadde satt fyr på rommet hans , var den berømte dråpen, nå var det nok , han var lei av brorens anfall, han var lei av aldri å få sove en hel natt, uten å bli vekket opp av broren, som omtrent aldri sov, han var lei av å være redd for å få ting kastet etter seg o.s.v
Etter denne samtalen begynte en grundig utredning av minsten, og jeg vet ikke hvor mange papir ark med spørsmål både jeg , andre familiemedlemmer, og bhg fylte ut, men etter en god stund var diagnosen klar, AD/HD, dårlig finmotorikk, øye hånd koordinasjon funket ikke som de skulle, og mye mer , som jeg ikke trenger komme inn på.
Jeg husker enda legens ord til eldstemann da vi fikk resepten på Ritalin
–Nå skal du se at du får en bror.
Og hun hadde rett fra den dagen medisinen begynte å virke har de vært verdens beste venner, og minsten begynte å få venner i bhg, han ble mer **normalisert** i mangel på ett bedre ord, han kunne endelig uttrykke følelser istedenfor å bare utagere på dem, men det er ikke slik at ritalinen var en mirakelpille, det gjenstod fortsatt veldig mye arbeid og da spesielt når han begynte på hjemmeskolen sin i andre klasse, de to første årene gikk han på en skole i regi av Bup dette mye pga tilleggdiagnosene hans, i begynnelsen da han lærte å lese og skrive datt han av stolen hele tiden, fordi han ikke klarte å bare bevege øynene, men brukte hele kroppen, bare dette tok det lang tid å lære, noe de ikke har kompetanse til i en vanlig skole, men sakte men sikkert ble han klar for å begynne på hjemskolen sin og da startet utfordringene med det sosiale, men han hadde en fantastisk assistent som sto på barrikaden for han, som lærte han alt han trengte om det sosiale samspillet ute i samfunnet , og hun og jeg jobbet tett sammen, vi var enige begge to om at det faglige fikk komme i andre rekke, og jeg kan ikke takke denne personen nok, det hun lærte min sønn de årene hun var hans assistent har lagt grunnlaget for den mest sosiale intelligente personen jeg kjenner, han som snakker med alle, med den samme respekt uansett hudfarge , sosial status og alder.
Den dag i dag går han ikke på medisiner noe han selv har valgt, da han kom til meg og sa han ville slutte, tok vi en lenger prat, jeg fortalte han om min egen erfaring, men også at han hadde ett helt annet grunnlag enn det jeg selv hadde, og vi ble enige om at han skulle få en prøve periode på ett halvt år, jeg fortalte at det kom til å koste han mye selvbeherskelse og at han ville komme opp i situasjoner, som ville bli vanskelig å takle pga hans impulsivitet, men at dette fikk bli en test, også faglig, om det viste seg at karakterene ble dårligere siden han ikke ville ha hjelpemiddelet medisinen jo er, til å konsentrere seg, måtte han jobbe enda hardere med å få de samme karakterene, så alt var igrunnen opp til han selv, jeg hadde bare prøvd å lære han hvordan best mulig møte verden med de utfordringene han hadde, både med og uten medisiner, som jeg hele tiden har sagt til han
AD/HD er ingen unnskyldning, bare en forklaring, det er opp til deg selv hva slags menneske du velger å bli, du kan gjøre diagnosen til noe positivt, eller du kan ta den lette veien og gi den skylden for alt.
I dag 1 1/2 år etter denne samtalen , går han fortsatt ikke på medisiner, det er fortsatt dager hvor jeg må trekke pusten dypt og telle til ti, men jeg ser på min sønn og ser at han trekker pusten enda dypere og teller til tjue, han har ikke valgt den letteste utveien, karakterene er like gode, han har lært seg å trekke seg unna konflikter, og snakker heller ut om det, han jobber med seg selv hver eneste dag, og er stolt over seg selv, og jeg må si jeg er veldig stolt av han jeg også.
Men vi hadde ikke kommet dit vi er i dag , om min sønn ikke hadde regler, om ikke hans handlinger når han gjorde noe galt, fikk konsekvenser, men å si at det ikke finnes noe som heter AD/HD og at enkelte barn ikke har nytte av å gå på medisiner, blir for meg feil.
For jeg orker ikke engang tenke tanken, på hvordan hverdagen vår ville sett ut nå, hadde ikke sønnen min fått den hjelpen han trengte, den gangen han fikk den !
(skrevet 2014)
Nå i dag to år etter at dette ble skrevet, skal han snart begynne andre året som lærling, han gjorde en så bra jobb, når han var utstasjonert en uke for å få arbeidserfaring at han fikk begynne 1 1/2 år for tidlig, firma han jobbet for så hans potensiale, og kontaktet skolen, og skolen så heldigvis bare positive ting med at han istedenfor å sitte på skolebenken fikk være ute i arbeidslivet 4 dager i uken og skole 1 dag i uken , jeg sier ikke at dette er riktig for alle, men tror det er viktig av samfunnet generelt å se hvor mye positive ting barn med utfordringer har, i stedenfor å kun fokusere på det de sliter med.
Når man har ett barn for lite.
Da eldstemann var 6 år ble jeg gravid igjen og gleden var stor da jeg fant det ut, men faren og jeg valgte å vente med å fortelle det til familie og venner til den magiske tre måneders grensen var forbi, for går graviditeten som den skal er man liksom home free bare man kommer gjennom denne perioden uten komplikasjoner, så i slutten av april fortalte vi det til den aller nærmeste familien , men vi ventet med å fortelle det til eldstemann så ikke vente tiden skulle bli altfor lang. Og det var igrunnen like greit for bare to uker etterpå begynte jeg å blø, jeg var hjemme hos en venninne og ble helt fra meg da jeg så alt blodet, så vi dro rett ned på legevakta, jeg fortalte i luken hva det gjaldt og fikk bare beskjed om å sette meg ned å vente for det var ikke uvanlig å abortere når graviditeten ikke hadde kommet lenger, jeg husker ikke så mye av den tiden jeg satt på venterommet annet enn at jeg satt der og gråt og venninnen min trøstet meg etter beste evne, og med tid og stunder kom jeg da inn til legen som tok noen undersøkelser og kunne konstantere at jeg hadde hatt en abort, selv om blodprøvene fortsatt viste at jeg var gravid, noe som ikke var så unormalt , siden jeg nettopp hadde mistet barnet, men av en eller annen grunn ville hun at jeg skulle undersøkes dagen etter på Aker.
Så dagen etter dro jeg og samboeren opp på sykehuset og legen der kunne konstantere at jeg hadde mistet ett foster, men at det fortsatt var en til der inne, men han kunne ikke si om fosteret lå innen for eller utenfor livmoren, så han måtte konsultere med en annen lege, de var veldig grundige og kunne ikke bli enige, den ene mente at barnet var innen for den andre legen mente barnet lå utenfor, de forklarte meg også at jeg hadde en hjerteformet livmor, noe som gjorde at det ble for trangt for to stykker så derfor hadde det ene fosteret blitt skyvet ut for å ha nok til en.
Siden en graviditet utenfor livmoren kan være farlig og de ikke kunne bli enige , måtte jeg samme dagen gjennomgå en operasjon slik at de kunne ta en bedre titt, jeg var livredd først sorgen over å ha abortert så gleden ved å høre at det fortsatt var ett lite hjerte som banket der inne, for så å vite at jeg kanskje ville miste den lille også, var en berg og dalbane av følelser, jeg ble satt opp på operasjon med engang så jeg ikke skulle gå i uviss for lenge.
Det første jeg husker etter operasjonen er at jeg våknet på oppvåkningen og at jeg sykepleier sto der og sa du er gravid alt så bra ut, da sovnet jeg igjen med ett smil om munnen.
Jeg fikk klar beskjed om å ta det med ro resten av svangerskapet, så man kan si jeg var overnervøs omtrent hele tiden, jeg ventet nesten bare på at det skulle gå galt, og jeg klarte ikke å begynne å glede meg før jeg var i uke 25 og hadde vært på ultralyd på Colosseum klinikken og de der kunne berolige meg med at alt så bra og normalt ut og at jeg ventet en liten gutt.
Da pustet jeg lettet ut og da vi kom hjem fortalte vi eldstemann at han skulle bli storebror til en liten gutt som skulle bli født slutten av oktober, 3 uker senere begynte jeg å våkne om natten av ryggsmerter, og da kom angsten tilbake, så jeg gikk til fastlegen som beroliget meg med at det nok bare var luftsmerter, selv om jeg prøvde å si at det er det ikke , stor forskjell på luftsmerter og de smertene jeg våknet opp av og som begynte å komme oftere, men det endte med at hun bare sendte meg hjem og ba meg ta det med ro og ga meg en ny dato 3 uker etterpå.
Den dagen jeg skulle vært hos fastlegen igjen , hadde jeg hastverk keisersnitt, jeg hadde ligget på sykehuset ett par dager da, hvor de hadde prøvd å stoppe veene mine, men siden jeg hadde gått med de så lenge var det ikke mulig å stoppe dem, og på slutten var barnet i magen så stresset at de var redd for at det ville gå galt om de ikke forløste han fortest mulig.
Han ble født 2 1/2 måned for tidlig, men så vakker og fullkommen og i dag er han snart 18 år, men fortsatt når jeg ser på han tenker jeg at de skulle være to, hvordan ville *Lille* ( som jeg kaller barnet jeg mistet) vært ? Lignet på broren sin ? Eller kanskje den totalt motsatte .
Selv om jeg mistet det før det hadde utviklet seg nok til at man kunne se det, så er ikke sorgen noe mindre , på prematur avdelingen lå det flere tvillinger og jeg må innrømme at jeg noen ganger var misunnelig på de som hadde fått begge sine, og siden har tre av mine venner fått tvillinger og det er litt sårt enda skal innrømme det, selv om det er mange år siden nå.
Mennesker som ikke har mistet ett barn enten slik jeg gjorde eller etter at de er født, skjønner ikke helt at det går an å føle en slik sorg, det var jo liksom ikke noe barn som noen av de sier , men for meg var det, det.
Så tilslutt sluttet jeg å snakke om det, til jeg fant en gruppe på facebook, for oss som har ett barn for lite, og der var det flere som hadde opplevd det samme som meg, og det var igrunnen litt godt å få aksept for sine tanker uten å bli sett på som rar, men at det faktisk er legitimt å føle ett savn over en som skulle ha vært her 🙂
Mange sa jo at det er jo bare å prøve igjen, om du har lyst på flere barn, det jeg ikke fortalte de da, var at jeg ikke kunne få flere barn, det ga de meg utrykkelig beskjed om på sykehuset da minsten ble født, om det skjedde ville jeg sette både meg selv og den ufødte i fare, p.g.a komplikasjoner som oppsto, akkurat der og da var jeg bare overlykkelig for at barnet jeg klarte å bære frem hadde det bra, det var først i ettertid at tankene begynte å svirre, jeg var jo fortsatt veldig ung, og hadde innerst inne lyst på flere barn, men slik kan man dessverre ikke bestandig velge selv.
Jeg følte meg ikke lengre som en fullverdig kvinne, og med alt annet som hadde skjedd opp gjennom årene, havnet jeg tilslutt inn i en depresjon, det var umulig å komme ut av , uten profesjonell hjelp, men det tok meg mange år og søke om hjelp, psykiske plager var ikke det som ble snakket mest om, iallefall var ikke jeg den mest åpne personen om egen sorg, følte liksom ikke at jeg var viktig nok, at mine følelser ikke betydde så mye, og istedenfor å snakke meg selv opp, snakket jeg heller meg selv mer og mer ned, i dag ser jeg helt annerldes på det, men det tok meg lang tid å komme dit, og ville aldri ha gjort det uten hjelp.
Jeg tror det er viktig at vi alle skjønner at mennesker reagerer ulikt på ting, at noe som for en virker som en bagtall, kan være med å velte lasset for en annen person, derfor er det viktig å lytte å være tilstedet for hverandre, uansett hvor lite man selv synes problemet kan være.
Bedre enn alle andre ?
Jeg gikk gjennom noen gamle bilder på pc’n i dag og kom over ett av de fa bildene som eksisterer av meg fra den gangen jeg var betydelig større enn det jeg er nå, og på noen måter savner jeg den jenta, ikke alle kiloene ekstra som hun bærer, for de var en helserisiko, men jeg savner hennes til tider selvtillit, hennes evne til å gi litt mer faen om folk dømte henne p.g.a utseende, for det var det nok av folk som gjorde, de tok seg aldri tid til å bli kjent med jenta bak kiloene, og hun er jo den samme nå som da, jeg husker en fyr som prøvde å sjekke meg opp etter at jeg hadde gått ned i vekt, han bablet opp og ned i mente hvor morsom, reflektert og smart jeg var , og hvor fin kroppen min var, for han tålte ikke synet av feite jenter som han kalte det, ikke akkurat det beste sjekketrikset å bruke på en som året før hadde veid 65 kilo mer enn det jenta foran han veide, så man kan trygt si at han ikke engang kom til base 1 ..
Men det fikk meg til å tenke litt på hvordan vi behandler våre medmennesker, hadde jeg møtt han året før ville han ikke sett to ganger i min retning engang, bare p.g.a kroppen min selv om alt annet visstnok var mer enn bra nok, og det såret meg faktisk mer enn når jeg ble kalt en trampoline når jeg var stor.
Det er vanskelig å forklare, men jeg trodde mer på de som sa de likte meg da jeg var stor, for de likte hele meg , ikke bare kropp eller personlighet, men hele pakka, nå setter jeg mer spørsmålstegn på om mennesker som tar kontakt med meg, ville gjort det om jeg fortsatt var stor, og noe sier meg at de nok ikke ville gjort det, og da klarer jeg ikke helt å ta i mot komplimenter og tro på det de sier, for jeg har aldri en garanti på at jeg aldri vil bli like stor igjen, ville jeg da falt i verdi i deres øyne ?
Jeg er fullt klar over at man dømmer mennesker i løpet av de 2-3 første sekundenen man ser/møter de, gjør det samme selv jeg, tror det er ganske menneskelig, men når det har gått en tid, og jeg har blitt kjent med dem, dømmer jeg ikke utifra utseende men heller hvordan de oppfører seg mot andre, ytre skjønnhet forfaller, men og det er nok en klisje, men det indre forblir det samme.
Nå skal det sies at jeg utad nok virker som en jente som har all verdens selvtillit, jeg er ektremt sosial, digger å møte nye mennesker, og delta i diskuskjoner, jeg har blitt fortalt at jeg er en stor flørt, noe jeg ikke helt skjønner, siden jeg har null peil på hvordan man flørter, og er like blank på å skjønne om noen flørter med meg, så det har til tider oppstått noen komiske situasjoner.
Men det er helt utrolig hvor mye kropp betyr ute i det virkelige liv, og hvor annerledes man kan bli behandlet, jeg husker engang jeg var på butikken og handlet man og litt godis, og ekspeditøren så på posen med godis og meg og lurte på om det var så lurt om jeg kjøpte den, selv i dag mange år etterpå føler jeg meg nesten litt skamfull om jeg kjøper godis til meg selv, eller mat som kan bli sett på som *fy mat* dette sammen med redselen for å legge på meg igjen, gjør at det styrer mye av min hverdag, fokuset på vekt og kropp har blitt ett mye større problem nå, enn det, det noen gang har vært, selv om det nok ikke vises utad.
De fleste av dere vil nok på bilde nr 2 se en jente som er mer lykkelig, og fornøyd med livet, men som alt annet kan ett smil og korte kjoler bedra, jeg trodde i lang tid at bare jeg ble slank så ville alt annet skli på plass, så feil kan man ta, man er jo som jeg sa litt høyere opp her, den samme personen, på godt og vondt, det er kun det ytre som har forandret seg, men ikke tanker, ideer, meninger og ting som har hendt i fortiden, og nå mer enn før, blir jeg dømt på grunnlag av min personlighet, og det er 100 ganger verre, for den kan/vil jeg ikke forandre på, under noen omstendigheter.
Før om jeg var stille , rolig og betraktet mennesker ble jeg sett på som en særing, nå blir jeg sett på som en som tror hun er mye bedre enn alle andre, med nesa i sky, sannheten er at jeg i møte med andre mennesker er utrolig sjenert, noe de færreste som har sett meg sammen med mine venner har vanskelig for å tro på, men sammen med mine venner føler jeg meg trygg, de er der uansett hvordan jeg er/oppfører meg, og det er en god ting å vite.
Har jeg en dårlig dag, hvor jeg faller tilbake til gamsle tankemønstre er det lett for andre og himle med øya og ikke skjønne at jeg kan se meg i speilet og fortsatt være jenta på bilde nr 1, me det er sannheten selv om mange kan tro jeg abre fisker etter komplimenter, men hvorfor fiske etter noe man allikevel ikke tror på ?
Men det er jo dager og hvor jeg strutter av selvtillit, og tenker at sangen Most beautiful girl in the world av Prince er skrevet om meg, så det er kanskje ikke så rart at jeg blir sett på som litt komplisert, men livet og vi mennesker er vel ganske selvmotsigende til tider, vi får vel igrunnen bare ta en dag av gangen og håpe på at det blir bra tilslutt 🙂
Minneord over Trond
Aldri mer, vil vi høre dine historier, som fikk oss til å le, så vi nesten lå langflate, du fortalte med en innlevelse, som gjorde det morsomt å høre på , du hadde alltid en vits på lager, og selv om man kanskje hadde hørt den før gjorde det ingenting, man ventet igrunnen bare på poenget så man kunne høre latteren din, som hadde en ganske så smittende effekt.
Aldri mer, vil vi danse vår dans sammen igjen, med det samme ritualet hver eneste gang, du tok meg på rumpa, jeg som litt oppgitt så på deg, og du som lo og sa, jada, jada jeg veit, det er ikke meg du er forelsket i, søta, og vi lo begge to, fordi du og jeg vet, hvor hjertet mitt ligger, og at du faktisk var mitt skalkeskjul, jeg fikk sitte på fanget ditt, flørte med deg, og bare være **jenta di**, så folk trodde jeg var forelsket i deg og vice versa, og vi naila faktisk den biten, eller jeg litt bedre enn du, som den jentebedåreren du var hehe, jeg husker en gang du kom bort til meg ute og sa
—Trenger du meg i dag , ?
—Neida gå og work your magic baby , sa jeg og lo og kysset deg på pannen, og klasket deg på rumpa i det du gikk, du bare snudde deg, og lo den velkjente latteren og ristet på huet.
Jeg savner deg så masse, jeg vet du ikke hadde likt å se meg og dine andre venner gråte , og ha det vondt, men noen ganger er gråten alt man har, for alt annet blir for vanskelig, jeg var heldig som fikk kjenne deg i så mange år både før og etter du flyttet tilbake til Oslo, men akkurat nå føles de årene som mikrosekunder, du var en god venn, som alltid hadde tid til meg enten vi var ute på byen og festet sammen, eller traff hverandre på gaten og tok en røyk sammen, eller når jeg ringte deg, og bare trengte noen å prate med, og det var gjensidig, vi visste begge to, det vi snakket om , gikk ikke lenger enn til oss to, og du prøvde å gi meg ett råd eller to, slutt å vær så feig , sa du til meg , noen ganger må man bare ta en sjans, og de gangene jeg dukket opp med en fyr, bare ristet du på huet og lurte på hva i himlans navn jeg holdt på med, og jeg ga deg ett skuldertrekk himlet med øynene, og signaliserte at jeg igrunnen lurte på det samme, så begynte vi , og le igjen, og vi begge visste at det ikke ville vare lenger enn ett kvarter haha.
Det er disse små interne tingene jeg vil savne mest av alt, hvor vi bare så på hverandre, behøvde ikke si så mye , for bare å begynne å le, fordi vi begge visste hva den andre tenkte om situasjonen jeg vi savne de gode klemmene jeg fikk av deg, rådene du ga meg, selv om jeg aldri har fulgt de opp, fordi som du så riktig sa, alle tror du er så tøff i trynet, men egentlig er du like redd som oss alle, det viser igrunnen bare hvor mye du kjente meg, jeg orker ikke å skrive så mye mer venne, du vet hva du betydde for meg, så jeg avslutter heller med noen linjer fra en sang som jeg alltid vil forbinde meg deg ❤
When I’m feeling weak
And my pain walks down a one way street
I look above
And I know I’ll always be blessed with love.
Hvil i fred vennen, det er på dager som dette, jeg må tro at det finnes ett sted hvor du forsetter å spre glede og latter.
( skrevet 2 august 2014 men savnet er like stort idag )
Du er ett godt ligg, men ikke noe mer !
Det finnes mange grunner til at folk har sex, sikkert like mange grunner til at det også finnes de mennesker som avstår fra sex, jeg har personlig vært på begge ytterkanter, aldri helt funnet den gyldne middelvei, som jeg liker å kalle det, hvor man er i ett forhold hvor man føler likestilt med sin partner, hvor respekt, tillit og gjensidig kjærlighet er de store tingene, jeg har enten brukt, eller blitt brukt, kastet meg hodestups inn i forhold som jeg visste var dømt til å misslykkes fra dag en, men hvor jeg holdt ut lenger enn godt var, og hvorfor kan man jo spørre seg selv.
For meg handlet det om at jeg fra veldig tidlig alder, lærte at sex var tabu, det skulle gjøre vondt, det handlet ikke om kjærlighet, men om makt, og ingenting annet, og bryte ett mønster som ble så inngrodd fra barnsben av , er ikke bare enkelt, og de fleste av oss klarer ikke å bryte mønsteret uten hjelp fra kyndige mennesker, og heller ikke om man ikke evner å ville ta tak i de vonde minnene, og det koster blod, svette og tårer, mange tårer, og det er lett å gi opp, og falle tilbake til gamle mønstre, fordi det er kjent, det er noe man kan, og det er forståelig, det er følelser, man har lært seg å leve med, selv om de er vonde, det er nesten så man ikke skjønner at man ikke skal ha en vond klump i halsen eller behøve å gråte stille tårer etter sex.
Jeg lærte tidlig at jeg ikke hadde en stemme, jeg måtte forholde meg taus om alt det som gjorde vondt og var vanskelig, nærhet fikk jeg kun når min far trengte det, og slik levde jeg i mange mange år, etter at overgrepene også var over, jeg klarte ikke å sette ord på det jeg følte, men sex var noe jeg kunne, noe jeg var god på, jeg hadde jo allerede mange års erfaring , og dermed ble det til at jeg brukte det for alt det var verdt, for å få litt nærhet når jeg trengte det, det var som en sa til meg
—du er ett godt ligg, men du er ikke noe kjæreste emne.
Jeg kan forstå hva han mente , for når det ble snakk om følelser, forsvant jeg inn i meg selv, jeg ble en mester på å flørte, men aldri med noen jeg likte spesielt godt, da stokket ordene seg, og det gjør de i en viss grad fremdeles, er det en kompis jeg snakker med, kan jeg nesten være verre enn en bryggesjauer , null filter, og bare peiser på, da er jeg virkelig en av gutta, når det kommer til sex snakk, men er det en fyr jeg liker derimot, blir jeg nesten bare litt flau, og ordene kommer veldig sjelden ut, og jeg prøver å stikke av fra samtalen fort som bare det.
Da kommer usikkerheten og følelsen av å være veldig liten , i forhold til de andre rundt meg, og alle negative tanker kommer med en fart på 100 km i timen, og plutselig begynner jeg å overanalysere alle ting jeg skal si, og synes alt bare høres ut som om de kunne ha kommet ut av en treåringsmunn.
Ikke så ofte det skjer, siden det ble slutt mellom meg og faren til minstemann for 16 år siden , har jeg bare vært virkelig betatt/forelsket i en fyr, og for min del, var det nesten som å bli slått med en hammer i magen første gangen jeg så han, og de samme følelsene er der den dag i dag , endel år etter, selv om jeg i mellomtiden har bedrevet med det jeg vil kalle selvskading, for når man har så små tanker om seg selv, som jeg har hatt, kan man ikke helt tro på kjærlighet, man tror den bare er noe andre fortjener, men ikke en selv, og man velger det sikre kortet, de som får deg til å føle deg brukt, de som ikke behandler en med kjærlighet og respekt, for de følelsene kjenner man iallefall igjen, og er forberedt på, og i mange år tenkte jeg at det var slik det måtte være
–For hvorfor skulle en jente som meg, fortjene noe mer ?!?
Jeg som bare var dum, vanskelig, og som ikke fortjente noe annet enn å tilfredsstille min fars behov, hvor juling var hverdagskost om jeg prøvde å fremheve meg selv, littegranne, det var ikke før jeg kom i terapi på personlighetsklinikken på Ullevål at jeg fant stemmen min, sakte men sikkert, hvor jeg fikk gode tilbakemeldinger på at jeg var reflektert, smart, og hadde mange gode egenskaper, det var der jeg fant gråten , som før hadde vært stille, den fikk nå utløp, og jeg skammet meg ikke over å gråte foran andre, jeg skammet meg ikke lenger, over det jeg hadde opplevd, jeg skammet meg ikke lenger, over at jeg ikke hadde funnet andre måter å løse ting , enn ved sinne, men jeg fant andre metoder, jeg lærte sakte, men sikkert og utrykke andre følelser, og i begynnelsen var det så skummelt at jeg nesten skalv over hele kroppen, og følte ett virkelig ubehag, det var som om jeg bare ventet på at slagene skulle komme, men istedenfor ble jeg møtt med forståelse og gitt verktøy som jeg siden har hatt godt brukt for , selv om jeg enda noen ganger faller tilbake på gamle mønstre, men det skjer i mindre og mindre grad, nå snakker jeg ikke om sex biten, der er jeg total avholdet, og har heller ikke tenkt å ha det med gud og hvermann, nå kaster jeg meg ikke lenger inn i noe, som jeg vet ikke er bra for meg, jeg fortjener noe mer, jeg fortjener genuin kjærlighet, fra en som ikke ser ned på meg, og dømmer meg basert på hva jeg har opplevd, og gjort, for å opplevde en gang til at en fyr jeg er sammen med, rope ut på gaten
—Du er ødelagt i huet fordi du pulte faren din
tror jeg faktisk ikke at jeg vil takle , uten å falle tilbake på selvskading nr 2 det å kutte meg, noe jeg ikke har gjort nå på over to år , noe jeg er stolt av, eller egentlig er jeg stolt av mye som jeg har fått til på de siste to årene, jeg har kuttet ut, de dårlige tingene, og heller prøvd å finne ut av hvem jeg er, når jeg er strippet ned til skinnet, man kan vel nesten si at jeg har blitt kjent med meg selv på nytt, og funnet ut at jeg er en ganske så okay jente, som ikke fortjener at alter egoet skal føkke det opp hele tiden, men heller si at man er bra nok som man er, både på godt og vondt.
Noen kommer til denne erkjennelsen ganske tidlig, for noen tar det litt lenger tid, men det betyr ikke at vedkommende ikke jobber med saken, heller ikke at de ikke er klar over det, og mangler total selvinnsikt, for jeg må innrømme at er det noe jeg har nok av er det nettopp selvinnsikt, jeg vet så absolutt om mine dårlige sider, hvorfor de er der, og ikke minst hva jeg måtte gjøre for å kvitte meg med de, men i mange år, var de en måte å overleve på, sinnet, sexen, og kuttingen, de hjalp meg til å takle hverdagen, når den ble for tøff, når minnene overrumplet meg , og bare det å overleve til neste dag, ble en seier i seg selv, når depresjonen tok overhånd og man skrev lapper til seg selv og hang rundt i huset for å minne en selv om hvilken Taper man egentlig var, hvor man var så selvutslettende at det å se kroppen blø fra store sår, nesten ble en glede, hvor man spiste seg så stor at man omtrent ikke orket å gå opp en trapp uten å ta en pause, ga meg glede, for da var det iallefall ikke noen som helst sjans for at en **normal** fyr ville legge merke til meg, alt dette visste jeg ikke var bra for meg, men allikevel fortsatte jeg, for hvordan kan man forandre noe ved seg selv, om man ikke lærer å like den personen man er, og ville denne personen alt godt istedenfor vondt ?
Det har tatt meg lang tid å komme dit jeg er i dag, hvor jeg med hånda på hjertet kan si at jeg er glad i meg selv, jeg elsker livet, og håper det ikke tar slutt før jeg er en veldig gammel og grå dame, og jeg har møtt noen fartsdumper på veien, men da har jeg tatt tak i problemene før de har blitt for store, jeg har blitt en litt mer åpen person, men jeg har fortsatt en vei å gå , med enkelte ting, jeg kan til tider ta veldig stor plass, men veldig sjelden når det kommer til følelser, da er jeg fortsatt veldig forsiktig, fordi setningen
–det du sier kan og vil bli brukt mot deg
fortsatt ligger der i bakhodet, så jeg er veldig forsiktig med hvem jeg sier hva til, de fleste vil nok si at jeg har veldig mange venner, og det har jeg forsåvidt, men det er ett fåtall av de som virkelig kjenner meg, nå kan man si at jeg er ganske så åpen på denne bloggen, og utleverer meg selv i veldig stor grad, men det finnes, og ting jeg aldri ville har skrevet om her, men sånn er det, vi mennesker, trenger små rom, som er kun for egne øyne , små pustehull hvor alt er lov, uten input fra andre, ett sted hvor man får lov å være litt **gal**
Jeg ser på meg som ganske så inkluderende, og det er vel også derfor jeg til tider har mange mennesker i min omgangskrets, men som ikke mange der kjenner den virkelige meg, men det er nok en del av de som tror de virkelig vet hvem jeg er, men hvordan kan de det, når jeg ikke engang har blitt kjent med hele meg, de vet bare det jeg velger å dele med de, og er det en setning man hører meg si ofte er
–jo takk bare bra, jeg har det strålende,
så hvorfor skal de tro det mange ganger er annerledes, men de som virkelig kjenner meg, de vil se det med engang, som en god venninne engang sa
–jeg hører hva du sier, og ser du smiler, men smilet ditt når ikke opp til øynene
så ga hun meg bare en god klem, og som regel er det nok, det å bli sett av ett annet menneske, det betyr at det finnes noen der ute som bryr seg, også på dager hvor du kanskje ikke bryr deg så mye om deg selv.
Så hvor godt kjenner du meg egentlig, vet du hva min største sorg er ?
Det tror jeg ikke, siden det er noe jeg ikke snakker om så mye, og det er ikke noe jeg tenker over hele tiden heller, men noen dager kan jeg bli tankefull når jeg sitter her hjemme og fundere på hvordan livet vårt nå ville vært, om alt hadde godt bra den dagen det gikk galt, men det er ikke alle man snakker med slike ting om, man er redd de ikke vil forstå, om de ikke har vært i samme situasjon selv, så da holder man det heller for seg selv, man kan si at det er ett savn, så klart, men sorg er ett mer rett ord, for meg å bruke om den situasjonen.
—hva er en av mine største drømmer, ?
En drøm jeg ikke helt selv tror kommer til å skje , men allikevel mener det er viktig å beholde, for hva er vi mennesker uten mål og drømmer ? Vi får se når minsten flytter hjemmefra, om jeg tørr å realisere den, for det er jo, og en ting enkelte drømmer kan være litt skumle, på en god måte.
Bare det å ha drømmer er noe nytt for meg, før turde jeg omtrent ikke tenke tanken, på å ha en drøm, så jeg må si at ved å skrive dette innlegget har jeg skjønt hvor langt jeg egentlig har kommet, lenger enn det jeg i utgangspunktet selv trodde da jeg satte meg ned og begynte å skrive, nesten en liten terapi time dette her .
Jeg er av den oppfatningen at livet hele tiden , fra den dagen man ble født har en plan for hvor man skal ende opp, men at det er opptil en selv hvilken vei , man velger for å komme frem til målet, noen av oss som meg selv inkludert har brukt endel omveier, og man kan tro at målet til stadig forandrer seg, men jeg er ikke så sikker, det er som å bevege seg fra A til B noen kommer dit ganske så fort , mens andre bruker litt lenger tid de må kanskje inne C og D først , før de tar en u-sving og ender opp på B , litt vanskelig å forklare , men jeg skjønner selv hva jeg mener 😛
Ett eksempel, og siden det sies å være det største her i livet velger jeg kjærligheten
Jeg har aldri gitt opp håpet om den store genuine kjærligheten , innerst inne i meg bor det nemlig en håpløs romantiker, og jeg er ikke villig til å gi opp den drømmen, og jeg tror seriøst at jeg vil ende opp med en som ser meg for den jeg er, men for at jeg selv skulle ha troen på det, måtte jeg gjennom ganske så mye, så jeg har kanskje vært blind for de som virkelig har villet meg bare godt, men sluttfasiten vil bli det samme, jeg vil bli sammen med en som fortjener meg, og omvendt , hvor vi er likestilte, derfor har jeg og avstått fra sex, jeg vil ha noe mer, noe som gir mening, noe som betyr noe, noe som gir næring til noe mer, som jeg har sagt, jeg vil ikke ha en kjæreste for enhver pris, jeg har testet det ut, og prisen er for høy, så jeg vil heller velge å være alene, så lenge jeg ikke kan få den som slår pusten ut av meg, jeg er ikke lenger villig til å inngå kompromisser med meg selv, jeg er ferdig med å skade meg selv, jeg er for verdifull 😀
( skrevet i 2014 )
Jakten på det perfekte
mange år trodde jeg det var meg det var noe galt med uansett hva det gjaldt, ikke hadde jeg opplevd multiorgasmer som mine venninner fikk hver gang de hadde sex, ikke skjønte jeg at de klarte å få orgasme, omtrent bare ved synet av ett mannlig kjønnsorgan, og de hadde alltid overskudd til det meste, mens jeg omtrent rusla rundt i en tåke etter å ha hentet unger på skole og barnehage, de fikset gourmet mat og de lekreste desserter, og det hadde ikke tatt de mer enn en halvtime, mens jeg var så sliten mange ganger at fiskeboller var det unga mine fikk, mens jeg satt igjen med dårlig samvittighet over å ikke diske opp med femretters middag og en herlig hjemmelaget sjokolademousse.
Noen ganger må jeg til og med innrømme at jeg slumret på sofaen mens unga så på barne-tv, og det var ikke hver dag jeg orket å ta noe som helst av husarbeid, mens det virket som om alle andre hadde vasket klær, støvsuget og vasket vinduer, omtrent før de hadde hadde serverst unga frokost , og da snakker vi ikke om en brødskive eller to, men skikkelig engelsk frokost, levert unga på skole / barnehage , for deretter å gå på jobb, kvikke og raske, jeg ble nesten litt utslitt bare av å lese alle statusmeldinger, fra disse såkalte vellykka folka.
Og mellom alt dette har de tid til å trene ett par timer, hjelpe unga med leksene, ha litt alenetid med sin bedre halvdel, og ikke minst satt av ett par timer til sin yndlingshobby, mange ganger lurer jeg på om døgnet for enkelte har mer enn 24 timer, eller om det bare er meg som føler meg litt uttafor i dette vellykka samfunnet, og nå i Desember er det en virkelig oppgang på alt man klarer , er det bare jeg som enda ikke har tatt julevasken, men fortsatt har besøk av noen hybelkaniner ? Er det bare jeg som ikke har brukt en liten formue på kalender til mine barn, og som enda ikke er ferdig med alle julepresanger, som enda sliter med å få endene til å møtes, og derfor velger å ikke kjøpe presanger til flere tusen til alle familiemedlemmer ?
Nei, er nok ikke det , men jeg tror faktisk mange av oss enten vi innrømmer det eller ei, synes det er bedre å fremstå som bedre enn det vi i hverdagen egentlig er, fordi alle andre gjør det samme, vi vil ikke at folk skal tro vi er noe dårligere enn naboen, og ett lite eksperiment jeg gjorde på facebook, viser at folk liker statuser som fremstiller skriveren i ett veldig bra lys bedre enn statuser hvor man sier man sliter litt, vi vet vel kanskje ikke lenger hva vi skal skrive om noen ikke har det helt greit, fordi vi har blitt så vant med at vi alle har det så himla bra hele tiden, vi har blitt litt avstumpet følelsesmessig, tror jeg da.
Men la meg si det til dere som ikke klarer å holde like godt følge i all lykkerusen, det er helt greit å ikke være helt perfekt på alle mulige måter, det er lov å være trøtt i trynet når du står opp, og be ungen lage seg frokost selv, det er lov å omtrent sovne med tannbørsten i kjeften etter å ha sovet dårlig natta før, det er lov å føle frustrasjon når du henter en trøtt, sliten og grinete unge i barnehagen, det er lov å ikke orke å ha sex 17 ganger om dagen, og det er lov å hilse på hybelkaniner, når du låser deg inn i heimen.
Og det er ikke bare vi voksne som har det slik, jeg spurte minsten her i huset , om han hadde vært på Facebook i det siste, men han sa han ikke orket å være der så mye lenger, siden alle virket så lykkelige hele tiden, de var jo aldri hjemme, men hang med venner, var på kino, eller ute hele tiden, jeg prøvde å si at det nok ikke er slik hele tiden, men at de legger ut statusoppdateringer når det er noe de gjør sammen med andre, at det ikke er like spennende å skrive , nå holder jeg på med lekser og skjønner ikke en dritt av hva jeg holder på med !
Men det er kanskja akkurat det vi burde gjøre, legge ut slike statuser fra tid til annen, da vil man iallefall få den hjelpen man trenger, for er det noe vi liker er det å kunne hjelpe andre, bare så synd at så få trenger hjelp, eller gir uttrykk for det iallefall, vi er jo snart en gjeng med supermennesker alle sammen, eller vi liker å gi det inntrykket i allefall.
Jeg har aldri vært redd for å be om hjelp, om det har handlet om mine barn eller ting jeg ikke har klart på egenhånd, med det resultatet at jeg aldri har behøvd å klare ting alene heller, om man spør om hjelp, kan man bare få ett av to svar, enten Nei eller Ja, verre er det ikke, og får man ett Nei, så ikke ta det personlig, for har man gode venner rundt seg, sier de ikke Nei for moro skyld, da får man som regel en forklaring på hvorfor i samme slengen, og som oftest blir faktisk svaret Ja, om man da også er en god venn og hjelper tilbake når det eventuelt må trenges.
Jeg sier ikke at man skal brette ut alt på facebook heller, men jeg velger å påstå at man heller ikke blir så godt kjent med folk der inne, veggen blir brukt til det jeg kaller smalltalk, og jeg personlig er ikke så flink med smalltalk, det kjeder meg , jeg liker å bli kjent personen bak fasaden, hva som virkelig betyr noe, hva de er sterkt i mot, hva de brenner for, for på den måten kan jeg selv lære noe, få ett par a-ha opplevelser, derfor er det veldig sjelden jeg deltar i diskusjoner der inne, det tar jeg heller opp her i bloggen.
Vi diskuterer
| Randi Marie Beining til Du er ett godt ligg, men ikke… | |
 | Anonym til Ødelagt ? |
 | classylady50 til Ødelagt ? |
chaos and order 