chaos and order

Ett helt halvt år..siste del

Tirsdag 7 Februar 2017

Avskjeden på Hospice Lovisenberg, ble ganske så tårevått, og man kunne nesten se at mamma nå begynte å gi litt opp, mens jeg var like optimistisk, ikke bare hadde hun overlevd flere år enn legene først hadde spådd, og hva alle nettsider som jeg hadde samfart sagt, men her var hun tre uker etter at legen sa det nok var slutten.

Jeg visste det nok innerst inne, men jeg nektet å ta det innover meg, men jeg var *flink* til å forbrede alle rundt meg, det er en utrolig merkelig situasjon å befinne seg i, du forteller alle rundt deg at de må være mest mulig sammen med Babba nå, og tro meg det var de, vi har fått så mye ros av alle i helsevesenet, det var ikke en kontroll, en innleggelse en av oss eller flere ikke var med på.

For i en slik situasjon er det ikke bare den syke som blir rammet, men en hel familie og venner, og det er i kriser man ser hvem som virkelig bryr seg, de som tåler deg på dine gode dager, skal også stå der i de vonde, og heldigvis hadde mamma og vi mange av dem, noen falt fra, men andre kom.

Torsdagen var siste gang mamma var oppe av sengen og nogenlunde våken, men hun fikk med seg alt som ble sagt, jeg og resten av familien visste ikke hva godt vi skulle gjøre for henne, og jeg sa til mamma

–Er det noe du har lyst på, jeg skal gi deg hva som helst.

Hun så på meg fra sengen , og sa

–Jeg vil bli frisk.

Herregud der og da knakk jeg fullstendig sammen, det er det eneste jeg ikke kan gi deg mamma, svarte jeg, men du vet jeg er ved din side hele tiden, lyset over stolen min står fortsatt på, som vi ble enige om, så lenge jeg er her i rommet om jeg ikke står ved sengen din , men sitter og leser og passer på deg er lyset på, og gutta dine og tante og bestefar er her også nå. Da bare smilte hun mens en tåre rant fra øyet hennes og hun sovnet.

Fredagen kom og mamma lå fortsatt i en døs, for oss som familie var det viktig at hun ikke hadde vondt , så hun fikk endel smertelindring, mamma var ikke helt enig, hun ville ikke dopes ned som hun sa, men så lenge man har vondt blir man heller ikke dopet ned på samme måte, så vi passet på at hun fikk det hun trengte på den fronten, for mamma hadde en tendens til  å underrapportere smertene sine, men det er jo mamma i ett nøtteskall, hun ville ha med seg alt. ville ikke gå glipp av disse dyrbare siste dagene med familien sin.

–jo takk jeg har det bra, ble nesten en befriende vits for oss mot slutten.

Den natten var vi tre stk som sov over hos mamma, hun i sengen sin, og gutta og jeg på hver vår madrass, ved siden av sengen hennes.

–Så heldig hun er sa sykepleieren som kom i løpet av natten, som har så gode barnebarn og datter, hun er en høyt elsket mor og bestemor.

Og jeg kunne bare si meg enig, nå skal jeg ikke si at forholdet til mamma alltid har vært rosenrødt for det vet de fleste at det ikke har vært, det er vel ingen jeg har vært så forbanna på, så irritert over, så til tider dritt lei, og det er vel en den største klisjeen av alle, men sykdommen hennes førte oss nærmere hverandre, og de siste fire ukene, var de mest intense 4 uker i mitt liv, det var ingenting vi ikke snakket om, det var ingen hemmeligheter igjen mellom oss, vi hadde fått snakket ut om alt, og det var vondt der og da, men uendelig godt i ettertid, og vite at det eneste mellom oss var ubetinget kjærlighet fra begge sider. På den måten er det godt at vi fikk den siste tiden sammen.

Lørdagen var til da den tøffeste dagen, vi satt nesten på nåler hele dagen/kvelden og natten og bare ventet på at hun skulle slutte å puste, og jeg må innrømme at jeg sent på kvelden den dagen sa til mamma at det var greit om hun ville gi slipp, hun hadde kjempet tappert lenge nok nå, at vi som elsket henne ville forstå, og at vi skulle ta vare på hverandre, slik hun hadde tatt vare på oss alle sammen, i alle år. Ved 0200 tiden natt til søndag, var alle så slitne at vi ble enige om at de skulle dra hjem og prøve å sove litt så skulle jeg ringe og gi morgenrapporten når morgenstellet skulle begynne.

Jeg satte meg ned og leste litt etter at de hadde gått, men ved 0600 var jeg så trøtt og sliten at jeg bestemte meg for å sove litt, om morgendagen skulle bli like tøff som dagen før, trengte jeg litt søvn.

ved 0700 ble jeg vekt at nattevakten

—Trine, nå må du stå opp, nå er det over

Jeg så på henne, over , hva er over sa jeg ?!?

–Mamma trakk sitt siste åndedrag da jeg var innom for å skjekke pumpen hennes nå sa hun.

Fra da og til jeg 7-8 timer senere mer eller mindre ble beordet av eldstemannen at jeg måtte komme meg hjem, er alt nesten som uklar tåke, alt jeg husker er at jeg tenkte, jeg kan ikke dra fra mamma, hun kan ikke ligge der alene, herregud mamma og jeg skulle jo se på finalen på kjendisfarmen i kveld å se at Lothepus vant, vi skulle spise morsdagskake, vi skulle…jammen…dette var ikke planen….halloo kan noen fortelle meg hva som skjer….mamma våkn opp !

Men hun gjorde ikke det, jeg hadde til det punktet trodd jeg visste var sorg var, men nei, sorg er noe bunnløst, noe stort gapende som lammer alt, hjernen kortslutter, og man blir mer eller mindre paralysert , man hører mennesker prate, men det blir en summing , man får ikke med seg noe, og jeg satt helt tom tilbake, ikke en eneste tanke i mitt ellers så fulle hodet, ikke en eneste tåre ble felt etter at jeg kom hjem til Babba’s tomme stol, jeg bare satt der og så rett frem i lufta.

Familien samlet seg på kvelden, og de ordnet det praktiske med å finne begravelsesbyrå og slike ting, og vi snakket masse, og så på finalen i farmen, og fikk med oss at mammas favoritt heldigvis vant, fortsatt den dag i dag er jeg ganske så apatisk til tider, jeg detter ut, det tar å komme tilbake til hverdagen etter å opplevd noe slikt, ikke bare har man mistet en man elsker, men det er så mye praktiskt som skal ordnes så man får jo ikke tid til å sørge ordentlig, og nå som det har gått en tid tror de fleste at man på en måte er over det verste, men det er jo da det verste begynner, når alt er over, når hodet igjen begynner å funke normalt, det er jo da inntrykkene kommer som kastet på deg, og først da skjønner man hva ekte altoppslukende sorg er.

Jeg avslutter mammas og min fortelling med vårt siste proskjekt sammen, som ble lest opp av yngste barnebarn i hennes begravelse.

 

La meg finne et sted å hvile

La meg få lov å falle til ro.

Hjelp meg å finne veien,

mens jeg enda har min barnslige tro.

La meg finne et sted å hvile

Jeg er sliten og klar for å dø.

Alle mine nære og kjære

er klar over hva de betød.

Mine gutter og min jente

Dere elsket jeg aller mest

Og jeg elsket å være deres Babba

Dere hjalp meg å holde ut lengre enn folk flest.

Jeg har funnet et sted å hvile

Jeg har nå funnet ro.

Men jeg vil aldri bli helt borte,

for i hjertene deres vil jeg for alltid bo.

Hvil i fred Babba 16/9-50—12/2-17

 

Ett helt halvt år del 4

23/Januar 2017

Så kom dagen da vi ble flyttet over til Hospice, det ble mange tårer på både mamma og meg da vi sa farvel til alle som jobbet på post 7, for vi var nok begge klar over at det ikke ville bli flere innleggelser, dette var siste gang våre veier skulle møtes, og endelige farvel er alltid vemodige, det er så mye man skulle ha sagt, men ord blir allikevel fattige.

Da vi kom over til hospice ble vi innlosjert på ett rom som var innredet mer som ett hjem, og det beste av alt ifølge mamma, var at hunden vår Conrad også var vekommen dit, de to hadde også ett spesielt bånd, det var nå jeg som kjøpte denne lille gutten, men fra mamma ble syk, ville han ikke forlate hennes side, så da ble det til at han ble boende hos mamma og Bestefar, så dagen etter at vi kom på hospice var lillegutt på plass.

Og som alltid vanket det en liten godbit 🙂

Mamma som hadde vært sengeliggende hele oppholdet på Lovisenberg fikk nå en ny giv virket det som, hver eneste morgen var hun oppe av senga for å ta seg en røyk, man kan si mye dritt om denne røykingen , men det er en god måte å få mennesker opp av sengen på, ikke at røyken smakte henne så mye, hun tok ett trekk og blåste det ut med engang, hva er det de fleste presidenter sier når de får spørsmålet om de har røyket ulovlige ting,

–jeg har tatt noen trekk , man inhalerte ikke, hehe, noe slik var det med mamma også, men bare det å komme seg ut og kjenne vinden i ansiktet og følelsen av å gjøre noe annet enn bare å ligge stille, tror jeg også  var en motivator, også ville hun vise både meg og barnebarna at dette fikser jeg, dette skal gå bra, er nesten så hun prøvde å trøste oss med væremåte, når ord blir for vanskelig.

Og var det en ting som alltid fikk mamma til å gi det xtra lille, var det når barnebarna kom på besøk, det var som hun fikk en ekstra glød over seg, hun kunne ha ligget i sengen sin hele dagen , uten å ha ytret så mye som en setning, men med engang de kom inn døra, da var det bare å finne frem jakka, for da skulle hu mor opp av sengen og ut på enten verandaen eller spisesalen hehe.

Men som alle vet, før den store nedturen kommer den store oppturen, og tirsdag 31/1 begynte vel det vi kan kalle nedturen, fra da av klarte mamma nesten  ikke å beholde hverken vått eller tørt, og vi alle, søsteren hennes ( Tante) Johannes, Gabriel, Bestefar og jeg kjøpte inn alt det vi visste hun likte, jeg maste så mye på mamma om at hun måtte spise og drikke at jeg tilslutt ble irrettesatt av en av pleierne, og det var en skikkelig kalddusj der og da, jeg skjønte jo hva de sa, at kroppen til mamma nå ikke lengre klarte å ta til seg næring at det rett og slett var rene gidten for henne, og at det var grunnen til at hun kastet så mye opp, noe som gjorde henne mer sliten enn hva godt var, jeg tok til meg kritikken, for det var sagt med kjærlighet, og det sa pleieren også, at hun skjønte at jeg var redd, hun skjønte at jeg ville det beste for mamma, men nå var tiden inne til å la kroppen hennes bestemme.

Jeg virket kanskje rolig på utsiden da hun forklarte meg dette, men alt jeg kunne tenke inne i meg var

—faen , i helvete fitte kjerring som kan si noe slik, veit ikke hu hvor sterk mamma er, skjønner hun ikke at mamma kommer til å dø, om hun ikke får i seg næring , helvete..helvete…helvete…jeg er da ikke klart for å miste mamma’n min, herre gud hun er jo bare 66 for pokker, er det ikke da man skal gjøre som man vil ?!? 66 faen heller, andre folk blir jo pokker meg over 100, hva er det som skjer ?!?

Akkurat i det øyeblikket var jeg nok en trassig 3 åring, en som legger seg ned på gulvet og nekter å forlate butikken før man har fått den sjokoladen man har lyst på, jeg var nødt til å trekke pusten dypt ta på meg jakka, og ta meg en tur ut i hagen og røyka vel 4-5 røyk før jeg klarte å gå inn på rommet til mamma igjen, ikke søren om mamma skulle se meg gråte, på de fire ukene vi var innlagt gråt jeg ikke en eneste gang foran henne, jeg v ar redd for at jeg da ikke skulle klare å stoppe, gud skje lov hadde jeg noen veldig gode venner, som ikke bare kom på besøk, men som orket, å høre på meg i timesvis på tlf, for fra mamma kom til Hospice var hun ikke alene ett eneste sekund, det var alltid en av oss i familien der sammen med henne, jeg fikk jo nesten panikk anfall om jeg måtte på butikken en tur, herregud tenk om mamma bestemmer seg for å dø nå, for å skåne meg den opplevelsen ?!?

Tislutt måtte det jo gå som det gikk, der hadde jeg i mer eller mindre 14 dager, levd på kaker, kjeks og brus, mat orket jeg jo ikke, og søvn var en mangelvare, jeg lå jo bare der og fulgte med på at mamma pustet, og fikk nervøst sammenbrudd de gangene hun fikk pustestopp,  så jeg ble syk, og ble beordret hjem, jeg fikk fullstendig panikk da også, jeg kan da ikke forlate mamma, så jeg protesterte alt jeg orket, men til ingen nytte, og ikke så rart, greit at mor var syk om ikke jeg skulle smitte henne med omgangssyken samtidig liksom. så klokka 0100 om natten kom Bestefar og hentet meg, og tok vare på meg, til jeg ble frisk igjen, og mandagen var jeg tilbake igjen hos mamma, og da kunne jeg puste lettet ut igjen. Utenfor verden skremte jo nesten livskiten ut av meg, jeg likte meg der inne i vår lille boble jeg, der bare mamma, Johannes, Amanda ( hans samboer) Gabriel, Tante, og Bestefar befant seg, så lenge vi var der, ville mamma i mitt huet leve evig, og hadde hun ikke gjort alle spådommer til skamme, så visste ikke jeg, legene kunne si hva de ville, det øret ville ikke jeg høre så mye på, selv om jeg innerst inne visste utfallet.

Jeg må også her berømme alle de engelene som jobber på Hospice, ikke bare tar de seg av den syke , men også den nærmeste familien, og de er bunn ærlige, de pakker ikke inn sannheten, og det er herlig befriende, uansett hvor vond sannheten er, og de er så herlige og nydelige og…og…jeg har bare ikke ord, det å ha denne jobben, forteller mye om en persons personlighet, det er ikke alle som hadde passet til det yrket for å si det mildt. De gjør sitt ytterste for at pasienter og pårørende skal ha det best mulig, og de er villig til å gå langt for at man skal føle seg mest mulig hjemme, og ivaretatt.

Men nå nærmet det seg slutten av oppholdet på Hospice Lovisenberg, hvem ville trodd det nesten 3 uker tidligere, fra å få beskjeden om at vi måtte forbrede oss på at mamma kunne dø hvert øyeblikk, til vi 3 uker senere skulle bli sendt videre til Solvang helsehus, var jo nesten litt uvirkelig og magisk for meg, men jeg så at dette gikk hardt inn på mamma, hun hadde så absolutt ikke lyst å dra videre, og jeg skjønner henne godt, vi hadde blitt så glade i pleierne våre, og følte oss så trygge så trygge der vi var, og alt som er nytt kan være skremmende og iallefall i den situasjonen vi var i, men hele familien vi var ovenfor mamma utrolig positive og prøvde så godt vi kunne å få henne til å se det positive i dette.

7 Februar ble vi flyttet til solvang helsehus…

 

 

Ett helt halvt år del 3

Vår uke på post 7, det var en merkelig tid, fra å være helt sikker på å miste Babba på fredag, var hun * frisk og rask* etter forholdene på søndag, hallo liksom, jeg visste ikke hva jeg skulle tro jeg da, tankene om at jeg hadde forbredt de fleste på at hun nå ville bli borte, til at hun satt oppreist i senga og prata med oss, var whaaat hva skjer’a, herregud folk må tro jeg bare juger, for å få sympati, dette er jo helt på tryne, må innrømme at jeg hadde disse tankene, og jeg utrykte disse følelsene både til min beste venninne Ann-Christin (A-C) og til den ene av mamma’s leger, mamma’s lege sa til meg at slike tanker skulle jeg ikke ha, nyrene til mamma, var i så ille forfatning at hun kunne bli borte når som helst, og at det mest sannsynlig ville skje mens hun sov, og hun forsikret meg om at mamma da ikke ville føle noen form for smerte, hun ville rett og slett bare forsette å sove.

Kan dere gi meg en tid da spurte jeg, vil det skje nå i løpet av helgen, i løpet av uken , hvor lenge vil vi få lov å beholde Babba ?

Jeg hadde 1000 tanker i hodet, noen rasjonelle, noen veldig urasjonelle, herregud bestekompisen min Miguel som skulle synge i begravelsen befant seg i Chile, hun kan da ikke dø før han kommer hjem må vite, eller okay Trine gjør hun det, får vi bare vente med begravelsen til han kommer hjem, Babba Skal få det slik hun vil, dermed basta !

Ikke alle var enige i akkurat den tankestrømmen, men jeg hadde gått inn i løvinnemodus, ingen skulle fortelle meg , hva som gikk ann og hva som ikke gikk ann, normale normer, who cares, dette er Babba, min mamma, Johannnes og Gabriels Babba, hun som Alltid hadde stilt opp, hun som villig ville ofret alt for oss tre, skulle da vi ikke klare å gi henne den avskjeden hun ønsket ?

Den eneste som fikk lov å bestemme noe som helst var faktisk  Babba, så da lot jeg det være opp til henne, vi hadde en samtale om akkurat dette, for det må sies, uansett hvor vondt det var å vite at legene ikke lengre kunne gjøre noe, var mamma ved sine fulle fem hele tiden, så da var det i mine øyne bare rett og rimelig at hun selv bestemte, og hvor vondt både mamma og jeg syntes det var å snakke om noen av de temaene jeg tok opp, var det viktig for meg og det sa jeg til henne, og hun prøvde så godt hun kunne, ikke bestandig lett å ha ett barn med adhd som ikke har noe filter sa hun til meg en dag, men vi får iallefall snakket ut sa hun og smilte.

Nå tror dere kanskje at det kun var døden vi snakket om, men det var det langt derifra, dere må jo huske at jeg fortsatt var i en form for benektelse, jeg var fast bestemt på at Babba på en eller annen mirakuløs måte skulle bli frisk, selv om A-C nok på sin egen måte prøvde å forbrede meg på det uungåelige, hun var og besøkte oss masse, og kunne se forandring hos Babba for hver gang, jeg som var der 24/7  så ikke dette like lett, eller sannheten er vel at jeg ikke ville se, jeg hadde jo planene klare, Babba skulle bli bedre, komme hjem også skulle vi se på Australian open sammen må vite, fornektelsens makt er noen ganger ganske så sterk.

Jeg kunne i det ene øyeblikket ovenfor andre innrømme at mamma nå var inne i sin siste fase her i livet, men ovenfor meg selv, det var en helt annen historie, merkelig ulogisk i det logiske der og da.

I løpet av den uken kom det en dame fra Lovisenberg Hospice og snakket med mamma, hun ville at mamma skulle søke plass der eller på Solvang, noe mamme i begynnelsen var sterkt i mot, Hospice blir jo sett på som siste stopp på veien, men det skal de ha, de snakket ikke om det på den måten, de sa hun der ville få bedre pleie, at sykepleierne der hadde bedre tid til hver pasient, siden det ikke var så mange sengeplasser der, men mamma sa hun var godt fornøyd med pleien hun fikk på post 7, der kjente hun alle sammen, og følte seg trygg, og det skjønner jeg, de som jobber der er helt fantastiske ikke bare for pasientene men også mot pårørende, de tok seg tid til oss uansett hvor hektisk deres dag var, trengte jeg noen å prate med var det bare å banke på døren deres så var de tilgjengelige, til de kunne jeg virkelig lufte alle mine tanker, så jeg snakket med de om hospice at jeg nok var enige med dem, at Babba ville få det *bedre* der, situasjonen tatt i betraktning, så etterhvert klarte vi i samarbeid å få Babba til å takkke ja til tilbudet, men at hun ønsket å komme på Lovisenberg hospice og ikke Solvang og at jeg måtte få lov å være *innlagt* sammen med henne, og slik ble det, etter nesten en uke på post 7 og alle de gode menneskene der, ble vi overflyttet til hospice, men vi ble og fortalt at man kun fikk 14 dagers opphold der, jammen det går bra sa jeg, da får vi samlet krefter og etter det kan vi dra hjem, mamma bare så på meg og smilte, nå må vi ta en dag av gangen jenta mi, og det gjorde vi…

Fortsettelse følger….

 

 

Ett helt halvt år del 2

Fredag 13 Januar 2017.

Trine, ropte mamma, jeg var på rommet hennes og ordnet med noe.

Ja, ropte jeg tilbake, jeg kommer nå.

Da jeg kom inn i stuen satt mamma med hodet i hendene, og hun ba meg ringe etter en sykebil, hvorfor det ? spurte jeg om, vi skal jo være på sykehuset på kontroll om noen timer, bare den reaksjonen min, burde fått mine egne varsellamper til å blinke, så syk som mamma var, hadde hun enda tilgode og frivillig be om ambulanse, hun var en kvinne som aldri klagde på smerter, uansett hvor vondt hun hadde det, spurte man mamma hvordan hun hadde det, sa hun bare

–jo da det går bra.

I ettertid har jeg jo skjønt at det var hennes måte å prøve å skåne oss, de nærmeste rundt henne.

Da jeg sa at vi jo snart skulle dra til sykehuset sa hun bare

-jeg klarer ikke komme meg ned i bilen til Bestefar.

Da gikk jeg inn i ett annet modus, her måtte det ringes og ordnes opp, jeg ringte først dagenheten på Lovisenberg og forklarte det situasjonen, de skulle gi akuttavdelingen beskjed om at hun var på vei, jeg takket for hjelpen og ringte så ambulansen.

De kom ganske så kjapt, og aldri før på alle de 7 1/2 årene mamma hadde vært syk, og hentet av sykebilen hadde hun ytret de ordene hun nå sa,

–Nå kommer jeg aldri mer hjem Trine.

La oss ta en dag av gangen nå mamma, svarte jeg, dette var jo en situasjon vi hadde snaekket om, og jeg hadde forsikret min mor, at så langt det var mulig skulle hun få lov å dø hjemme.

Og for å være helt ærlig, var jeg fortsatt i benektelse, vi hadde vært gjennom dette så mange ganger, jeg hadde opptil flere ganger trodd at jeg skulle miste min mamma, leger og sykepleiere hadde flere ganger forbredt meg på dette, så jeg håpet at dette også skulle være en slik episode, at min mor nok engang skulle lure døden, og la oss få beholde henne i noen år til, glemt var samtalen med legen i begynnelsen av Desember, hvor hun hadde gitt mor alt fra 2 uker til 2 mnd igjen, min mor var sterk, min mor hadde en vilje av står, min mor var rett og slett udødelig !

Mens mor ble innlosjert på akuttavdelingen, ringte jeg rundt, mine sønner fikk beskjed, min tante og noen av mine nærmeste venner, og noen av mammas nærmeste venner.

Tiden på akutten gikk fort, min bestevenninne , slapp det hun hadde i hendene og kom opp og var det sammen med meg, så vi satt ute i fojaeen og skravlet litt frem og tilbake, og plutselig kom portøren og vi kom nok engang på post 7 på Lovisenberg, menneskene man ble kjent med der gjennom alle disse årene, er bare rett og slett fantastiske, men helsepersonale vi har vært i kontakt med skal få sitt eget innlegg, det fortjener de virkelig.

På den korte tiden, fra mamma ble hentet i ambulane til hun fikk ett rom på post 7, kunne man faktisk se forskjell, og for første gang, ble jeg livredd, det gikk plutselig opp for meg at nå, nå nærmer det seg slutten, panikken tok tak i meg, den kvelden og natten står for meg som til da den verste dagen i hele mitt liv, vi var mange rundt sengen hennes, og ting ble sagt av min mor, som gjorde at bare tanken på det får meg til å begynne å gråte her jeg sitter nå.

Jeg husker legen kom inn, tok meg litt til siden og viste meg panikkknappen, at mor skulle få ett enerom, de måtte bare omrokkere litt, men de ville ha henne på posten og ikke nede på akutten, og at døden kunne inntreffe de første tre-fire timene, jeg gikk automatisk i kontroll modus, her måtte alt ordnes, ungene måtte få komme med sine betrakninger og ønsker rundt begravelsen, herre min hatt dette var en samtale jeg hadde utsatt lengst mulig.

Men jeg og mor hadde snakket om dette, at de skulle bestemme om det ble begravelse, kremasjon, minnelund etc etc, min mor hadde sagt hva hun tenkte, men hun var bestemt på at det var barnebarna som skulle få lov å bestemme dette, om de hadde ønsker, og jeg ville at dette var noe mor skulle få vite før hun døde, vi hadde snakket så mye sammen, om både gode og vonde ting, ingen hemligheter, derfor skulle hun også få vite dette.

Det er noe surrealistisk over en slik situasjon, man vet med hodet hva som kan skje, men hjertet er ikke med, min måte å fungere på i krisesituasjoner er nå ingen hemlighet, her skal alt snakkes om , uansett hvor vanskelig tema er, men da har jeg noe å bry hjernen min med, slipper å tenke så himla mye, for å si det sånn, i retrospektiv, så gikk jeg kanskje litt hardt ut.

Jeg hadde bestemt meg da sykebilen kom, at jeg fra den dagen ,ikke kom til å gå fra min mors side, jeg hadde lovet henne at jeg skulle være ved hennes side til siste slutt, så da enerommet til mamma var klart, fikk vi satt inn en xtra seng, sykepleiere, leger og vi som var rundt henne trodde nok at kroppen ville gi opp i løpet av helgen, men Babba, ville det annerledes, som sagt en sterk og sta dame ❤

Vi lå på post 7 på Lovisenberg i nesten en uke, og neste del skal handle om denne tiden og alle englene som jobber der.

 

 

Ett helt halvt år, del 1

Det siste halve året har vært en tung og vanskelig tid, min mor ( Babba ) har som de fleste har fått med seg  vært veldig syk, og i begynnelsen av Oktober 2016 bestemte jeg meg derfor, for å flytte hjem til henne og Bestefar, ( samboeren hennes blir kalt dette av oss alle )

Frem til begynnelsen av Desember var tilstanden hennes status quo, vi ventet igrunnen spent på nye typer medisiner som skulle komme på markedet i midten av Januar 2017, for det har vært slik med sykdomsbildet til Babba, hver gang medisinene hennes ikke lengre har hatt den effekten man har ønsket , har det kommet nye og bedre produkter på markedet, så da hun i begynnelsen av desember igjen ble innlagt med en infeksjon tenkte jeg ikke så mye over dette, helt til jeg hadde en samtale med legen hennes, og de pakker ikke ting inn i silkepapir, de forteller der tingenes tilstand så lenge man spør , og svaret var klart å tydelig,

–Babba har igjen alt fra to uker til to mnd igjen, det er ingenting mer vi kan gjøre

Det skal sies at jeg da vendte det døve øret til, joda jeg visste at Babba var syk, hadde en uhelbredelig form for kreft, men hun hadde ridd av stormen så mange ganger før, at jeg forventet at hun skulle gjøre det også denne gangen.

Lille julaften skrev hun seg ut av sykehuset på eget ansvar, med streng beskjed om å komme tilbake 1 juledag klokka 0900, det skal sies at jeg ikke var å besøkte henne så mye mens hun lå på sykehuset i romjula, jeg var dønn sliten, jeg sov jo aldri om natten da hun var hjemme, siden hun trengte hjelp til å komme seg opp av sengen, og skulle hun trenge ett toalett besøk ville jeg være våken slik at jeg hørte at hun ropte på meg, på dagen slappet jeg av kanskje en time eller to, men i slike situasjoner sover man ganske så lett, så jeg brukte romjulen til å samle krefter, for nå begynte jeg selv å innse at denne gangen , ville kanskje døden vinne over oss og ta Babba over til regnbuelandet.

Hun ble liggende på sykehuset til begynnelsen av Januar, før hun bestemte seg for at hun nå var såpass frisk at hun ville hjem, og hvem vil vel ikke hjem, så Bestefar og jeg gjorde det beste ut av det , og passet på mamma på skift, jeg tok nattskiftet og han dagskiftet, og det funket bra sånn, jeg ser fortsatt tilbake på disse stille kveldene, med mamma som noen av de beste dagene i mitt liv, vi snakket om alt, både det som var vanskelig, men holdt oss også oppe med en god dose  galgenhumor, og mamma skjønte nok også på måten jeg snakket på at jeg fortsatt var i benektelsesfasen, men hun lot meg få lov å være der, samtidig som vi snakket om hvordan hun ville begravelsen skulle være, og hva mine barn og jeg skulle arve etter henne, ikke akkurat ett lystig tema, men det var godt å snakke om det samtidig, mamma hadde full kontroll der også på hva og hvordan ting skulle være.

Morgenen januar Fredag den 13 ba mamma meg ringe etter sykebilen…..

 

 

Samtalen i natten

Kvinnen jeg skulle snakke med denne kvelden, spurte om det var mulig om jeg kunne komme hjem til henne istedenfor å møtes på det avtalte stedet.

Hennes forklaring på hvorfor gjorde at jeg denne kvelden i september, satt i en leilighet i en av byens drabantbyer.

Det var ett hjertevarmt rom jeg steg inn i, og lukten av nykokt kaffe og kanelboller fylte luften, hun smilte litt og unnskyldte rotet, hun hadde ikke orket å gjøre så mye de siste dagene, sa hun mens hun smånervøst satt og fiklet med ermen på den altfor store genseren hun hadde på seg.

Jeg smilte beroligende til henne, og sa at hjemmet mitt heller aldri bestandig var nyvasket og strøkent, hun slappet litt mer av da, merket jeg, og sa at det mange ganger finnes orden i kaos.

Hun hadde skjenket kaffe til oss og satt kanelbollene frem på bordet, og spurte hvor jeg ville sitte, så satte hun seg ned og trakk bena godt opp mot overkroppen som ett slags forsvar.

–Hvordan begynner vi ? spurte hun

–Dette er din historie, svarte jeg så du bestemmer igrunnen retningen, jeg er vel mer en veileder, så vi kan jo begynne med første gangen du husker at du gjorde dette ?

Hun blir tankefull en liten stund, før hn sier noe.

-Jeg var vel i midten av 20 årene, hva som utløste det er jeg ikke helt sikker på, men jeg husker følelsen av håpløsthet, beksvart mørke, og en overveldene sorg, som jeg ikke klarte å sette ord på , det gjorde så vondt så vondt på innsiden, jeg ville bare få det vekk, det er første gangen jeg husker at jeg tok frem kniven og kuttet meg til blods.

Det merkelige fortsetter hun stille, er at jeg ikke husker selve handlingen, men jeg husker den befriende følelsen det ga meg, nesten som om jeg hadde renset kroppen min for alle demonene, som bodde i meg, jeg var med ett lykkelig, og det føltes deilig.

Ja jeg hadde vondt i alle sårene i flere uker etterpå, men ikke på samme måte, det er vanskelig å forklare, men jeg husker jeg tenkte

–Dette jeg kan se, dette er normalt skal gjøre vondt, dette skjønner jeg, det går det an å håndtere.

Følelsen av lykke satt i lenge også , det var ikke slik at jeg trengte en ny *fix* noen dager senere, det var nesten som om jeg var full og høy på samme tid, men i motsetning til en alkoholiker eller narkoman varte rusen min mye lengre.

Bare det at jeg hadde mitt *narkotikum* så lett tilgjengelig ble også på en måte en trøst.

Hun tar en slurk av kaffekoppen, og ler litt, du synes nok jeg høres helt teit ut ….

Det ble sagt som en mellomting mellom ett spørsmål, og en konstatering av en slags sannhet.

Hun venter ikke på min respons, før hun fortsetter

Jeg fant ut etterhvert at det finnes mange former for selvskading, ting som ikke var like synlige, som oppkuttede armer og ben, for i motsetning til hva mange tror, handlet ikke dette om å få sympati eller på andre måter gjøre seg til offer for omverden.

Min mor fikk ikke engang vite om dette før for ca 2 år siden , så i nesten 20 år har jeg klart å skjule det mer eller mindre for den nærmeste familien, for man føler seg jo også så skamfull på toppen av alt.

Jeg har aldri testet ut narkotika, men bortsett fra det, har jeg vel vært innom en rekke andre ting, alkohol, bulemi, spisevegring , forhold til voldelige menn, omgitt meg med mennesker som istedenfor å løfte meg opp, heller har trykket meg ned, disse klarte jeg etterhvert å kvitte meg med, men det er ikke bare bare, å være del av en stor gruppe mennesker og bryte båndene tvert, og starte på nytt.

Men jeg klarte nå det også, men ikke helt på egen hånd.

Da jeg var i midten av 30 årene, raste hele verden sammen, men denne gangen klarte jeg på ett slags vis å utrykke følelsene verbalt til fastlegen, og enden på visa der ble at jeg havnet innenfor psykriatrien i mange år, og det ser jeg nå i ettertid ble min redning.

For nesten for første gang i mitt liv så  jeg meg virkelig sett, akseptert, forstått, ingen temaer var for store og ingen for små, og det var gjennom terapien jeg lærte at det var *lov*  å vise følelser både på godt og vondt, og etterhvert som tiden gikk, og jeg ble tryggere både på de rundt meg og ikke minst på meg selv , fortalte jeg min historie, og som som før hadde følt meg unrmal, og prøvd å skjule meg selv på alle mulige måter, lærte at jeg egentlig var ganske så normal.

Stort sett er vi mennesker igrunnen ganske likt skrudd sammen, og hadde vi bare turt å vise våre svake sider litt oftere, ville vi vel og fått den bekreftelsen av våre medmennesker.

Men vi lever i ett samfunn, hvor mange av oss, bare vil vise det perfekte, vi haster fra det ene til det andre, og har i mange tilfeller mistet evnen til å ta oss tid til å lytte….

Hun ser meg inn i øynene og spør,

–Hvor ofte stiller vi ikke spørsmålet, hvordan går det med deg, når vi møter noen på gata ? Hvor mange tar seg egentlig tid til å vente på svaret, før vi har hastet videre på vår vei, fordi vi forventer at svaret skal være det høflige

–Jo takk bare bra.

Der tror jeg vi har mistet noe vesentlig i vår høyteknologiske verden, se bare rundt deg neste gang du er på en kafe eller tar en tur på en pub, hvor mange sitter ikke med nesa si nede i mobilen, de er mer opptatt av å kommunisere med verden utenfor enn å sitte å snakke med de som sitter rundt samme bord.

Vi er blitt mer tilgjengelige, samtidig som vi er mer utilgjengelige.

Ett paradoks sånn egentlig..

Men huff, dette var en digresjon, sier hun, hun spør videre om jeg har lyst på litt mer kaffe og jeg takker ja, jeg tar meg selv i å se på klokken, og registrerer at jeg har vært her en god stund på overtid, men hun har vekket min nyskjerrighet, enda mer enn da hun først tok kontakt med meg, og jeg vil høre mer.

Som en historieforteller har hun åpnet opp en liten del av hennes verden til meg, og jeg merker at jeg er spent på fortsettelsen.

Hun kommer ut fra kjøkkenet  ,og fyller opp kaffekoppen min, jeg betrakter henne litt i smug, i min eøyne en flottdame, med åpne men dog triste øyne, hva mer er det de skjuler mon tro, tenker jeg.

Hun har en utstråling som får rommet til å lyse opp, selv om vi nesten sitter i mørket , kun omgitt av levende lys, og det er den beste beskrivelsen jeg kan gi deg, kjære leser, av henne, levende.

Hun setter seg tilbake i sofaen , denne gangen med beina krøllet sammen, til den ene siden, litt mer åpen, litt mer trygg.

Hun henfaller litt i egne tanker, før hun igjen nesten ler litt av seg selv, hun retter nok engang blikket sitt mot mitt,

–Nå må du veilede meg , sa hun og peile meg inn på rett spor igjen , i denne historien, og hav den egentlig skulle handle om.

Skal jeg være helt ærlig mot dere som leser dette, hadde jeg nesten glemt det selv, men nesten automatisk hører jeg meg selv spørre

–Hvorfor tror du det var slik at du først i godt voksen alder, turte å snakke om dine egne følelser istedenfor å skyve de vekk med å skade deg ?

Hun tar ett dypt åndedrag, puster langsomt ut, og begynner å fortelle……

 

Fortsettelse følger …….

 

 

så enkelt, så vanskelig

Jeg har valgt bort endel mennesker i mitt liv opp igjennom årene, ikke fordi de nødvendigvis ikke er snille gode mennesker, men fordi de ikke var bra for meg å omgås.

Jeg vet endel om psykiske lidelser, jeg har vært så langt nede at bunnen på sjøen virket som overflaten, allikevel velger jeg den dag i dag å ikke ha så mye kontakt med andre bekjente som har psykiske lidelser, som av en eller annen grunn velger å sitte igjen i fortiden fordi de har identifisert seg så lenge med hvem de var at de ikke klarer å se hvem de kan bli.

Jeg merker at jeg blir veldig sliten av disse menneskene, de som hele tiden skal dra opp ting fra sin egen fortid, som liker å dvele ved den og ikke klarer eller også i mange tilfeller ikke vil se fremover.

Jeg sier ikke at jeg ikke lenger kan ha tunge dager, hvor jeg merker at jeg kan være på vei tilbake til en depresjon, men heldigvis har jeg nå de nødvendige vertøyene til å se hva som er realiteten og hva som kun finnes inne i mitt hodet, det er ikke dermed sagt at alt jeg sier og gjør er så veldig rasjonelt og gjennomtenkt, men det får ikke lenger like stor plass i mitt liv som det engang gjorde.

Og det er utrolig befriende.

Før var jeg det jeg liker å kalle en søppelkasse, en mange bekjente brukte til å tømme seg, mye av det handlet om at jeg ikke satte grenser for meg selv, jeg turte aldri si ifra at dette orker jeg ikke høre på , ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg faktisk blir psyket ned av å høre på så mye elendighet hele tiden, og så lenge man ikke selv pratet ut om sine følelser var det jo heller ingen som visste hvor syk jeg faktisk var, før jeg nesten ble innlagt, det var det ikke mange som skjønte, jeg var jo så sterk, jeg virket jo så glad og lykkelig hele tiden, og jeg husker jeg tenkte så lite dere vet om meg, mens jeg vet så mye om dere, lurte dere aldri på hvordan jeg hadde det de gangene dere brukte meg som en hobby psykolog.

Det endte med at jeg møtte verdens beste psykriater som jeg gikk regelmessig til i 5 år, der hos han lærte jeg så utrolig mye om meg selv,og ikke minst var det deilig å snakke med en som hørte på det jeg sa, som kom med gode råd og aldri dømte meg, jeg vet jo at han kanskje gjorde det , han er tross alt bare ett menneske, men allikevel hadde han en aura av godhet rundt seg som gjorde at jeg for første gang i mitt liv stolte 100 prosent på ett annet menneske, han lærte meg at personer ikke er onde, at de ikke er tankelesere, og at de fleste ikke går rundt og sier ondskapsfulle ting om andre, og jeg lærte meg at det ikke var farlig å spørre mennesker rundt meg om hva de mente, om de sa noe som gikk veldig inn på meg, og i de aller fleste tilfellene, viste det seg at jeg tok ting i negativ retning selv om det ikke var ment slikt, men jeg hadde levd så lenge i min egen negativitet at det var vanskelig å skjønne at ikke alle andre også tenkte slikt.

Det er vondt å leve sånn, med angst, negative tanker, følelser man er redd for, katastrofetanker o.l og etter at jeg ble *frisk* og det har gått noen år, skjønner jeg ikke at godt voksne mennesker som har det på samme måte som jeg hadde det ikke gjør noe med det, sier ikke at ingen gjør det , men jeg skjønner ikke de som fortsetter å leve i fortiden og hele tiden skylder på det som skjedde da, at de ikke ser at man selv er herre over hvordan fremtiden skal være.

Mange sier de ikke skjønner at jeg har klart å tilgi min far for det han gjorde mot meg i mine yngre dager, de har ikke skjønt hva det vil si å tilgi tenker jeg da med meg selv.

For det handler ikke om at man aksepterer eller si at det er greit det man har vært utsatt for , men det handler om å legge skylden der den hører hjemme hos overgriperen, for det skal være sagt, jeg klarte ikke å tilgi min far før jeg var god nok mot meg selv til å innse at det som skjedde ikke var min skyld, jeg var ett barn han var voksen !

Så enkelt og så vanskelig er det, som ting ellers er i livet, vi velger selv hvordan vi vi leve det.

Jeg har funnet min vei nå, og etter mange år i mørket fant jeg tilslutt meg selv og kan med hånden på hjertet si at jeg liker henne jeg ser i speilet .

Det er ikke rikdom og berømmelse jeg ville ha ønsket meg

Hvordan kan noen tro at de fleste som er uføre, er late udugelige samfunnssnyltere som ikke gidder å jobbe ?

Tror dere virkelig at noen har lyst å leve fra hånd til munn hver eneste måned, måtte velge om man skal ha mat eller medisiner, aldri kunne takke ja til å bli med ut når man blir spurt, ikke bare føler man seg mindreverdig fordi man ikke klarer å bidra til samfunnet lengre, men man blir også en sosial amabøbe, man må tilstadighet takke nei til sosiale sammenkomster, fordi man ikke har råd, en kveld på byen koster penger uansett hvordan man vrir og vender på det, en kveld sammen med gode venner koster og penger, for hvem vil vel komme på besøk og *snylte* på sine venner, så man finner på unnskyldninger for å kunne takke nei, for skammen over å si at man ikke har råd er faktisk ganske så stor i velferdstaten Norge.

Jeg er nede i en bølgedal økonomisk nå, og en venninne kom hjem til meg og hjalp meg med å finne ut av hvordan jeg skulle komme over denne kneika, og som hun sa

–Jeg visste at man ikke blir feit av uføretrygd, men at det var så lite det visste jeg ikke !

Og det tror jeg ville blitt en gjenganger hos de fleste som hadde visst hva jeg satt igjen med nå, etter at regningene mine er betalt, hadde jeg noen gang funnet ånden i lampen, er det ikke rikdom og berømmelse jeg ville ha ønsket meg, men er kropp som fungerte, slik at jeg kunne blitt arbeidsdyktig igjen , og før du kommer med argumentasjonen om at *alle kan sitte i kassa på kiwi* så nei ikke alle kan sitte der, de tre siste ukene, har jeg mer eller mindre ligget på sofaen og bare tanken på å måtte gå på do , har nesten fått meg til å grine, en avstand på ca 15 meter, brukte jeg på det verste en halvtime på, hver vei, du kan jo selv da prøve å *sitte i kassa på kiwi*

Men ja, jeg kunne gått til legen, fått rekvisisjon til fysioterapi, fått medisiner som ville gjort hverdagen litt enklere, og kanskje fått meg på beida raskere, men da hadde jeg brukt opp over det jeg har til matbudskjettet en hel uke, det sier seg jo selv at valget var enkelt.

Jeg begynte å jobbe da jeg var 16, ved siden av å gå på skolen, og jeg sa aldri nei om de spurte om jeg kunne steppe inn pga sykdom, jeg likte jobben min, senere jobbet jeg i Nrk i flere år, men tilslutt sa kroppen stopp, og en lang kamp begynte, kampen for å bli frisk, nederlaget over å innse at at det ikke ville skje, beskjeden om at jeg er heldig som ikke sitter i rullestol, men fortsatt har førlighet i mine to ben, til jeg tilslutt måtte kaste inn håndkle og søke om uføretrygd, det tok Nav 14 dager å innvilge søknaden, da har man prøvd Alt for å si det sånn, når man ikke møter mer motstand fra den kanten, men en ting tok ikke sykdommen fra meg og det er kampviljen, så jeg vet at jeg også denne gangen vil lande på beina, men hadde ikke klart det uten venner rundt meg denne gangen, for når man først er syk, så går det tilslutt også utover psyken, og på 4 mnd kan jeg telle på en hånd de gangene jeg har vært ute blandt folk, blir jo nesten bare mer og mer folkesky jo lengre jeg holder meg unna, men men.

Jeg kan ikke gi opp håpet om at det kommer bedre dager, at alt vil løse seg tilslutt, jeg hører folk si, penger er ikke alt her i verden, merkelig at det som regel er folk med nok penger som sier det der, og det er greit, men og det er ett stort men, de trenger ikke tenke på om de har ett tak over hodet eller mat på bordet fra måned til måned.

Det som har vært og er mest sårt for meg denne tiden er at jeg ikke engang har fått mulighet til å kjøpe bursdagspresang til min sønn som ble 18, men jeg har en ide om hva han skal få, bare jeg får plan A til å fungere, og som sagt etter at venninnen min var på besøk her i helgen, har jeg troa og håpet på at det skal gå !

Singing in the rain

I dag ble jeg spurt om jeg hadde lyst å se den nye musicalen på Folketeateret i Oslo, og som den musical/teater entusiasten jeg er takket jeg ja, for meg var dette en musical jeg kun har sett engang før, og den eneste sangen jeg i det hele tatt husker er den klassiske singing in the rain scenen, jeg har av en eller annen grunn, fått det for meg at jeg overhodet ikke liker denne musicalen, hvorfor vites ikke, og når jeg fikk vite at det var Atle Pedersen og Stian Blipp som skulle spille de to herrene, ble jeg litt sånn, eehh okay kan det bli noe bra da ?!?

Og nei det ble det ikke, det ble Fantastisk, jeg må si at til dags dato er dette det beste jeg noen gang har sett på en norsk scene, alt fra kulissene, som tok pusten fra meg, til kostymene, som var fabelaktige, dansingen, sangene, humoren , alt var taimet til det perfekte, det fantes overhodet ikke ett nummer som var kjedelig eller fikk tankene mine til å vandre andre steder, mye også takket være lyden som var så perfekt at man fikk med seg hvert eneste ord av det som både ble sagt og sunget, jeg har sett alle musicaler som har blitt satt opp på Folketeateret og jeg må innrømme at denne var den jeg hadde minst forventninger til, men som hittil har vært den beste, hvordan de skal klare å overgå denne, det kan ikke jeg skjønne !

Ikke bare var hovedrolleinnehaverne helt ut av en annen verden, men jeg må og trekke frem *tjeneren* til Lina Lamont, som spilte så bra at , han nok vil bli husket av mange, han viste at man trenger ikke være stjernen i showet for å stjele showet !

Jeg gikk fra forestillingen med tanken om at jeg ville se mer, og det er alltid en bra ting etter min oppfatning, mer dans, mer humor, mer synging, mer, mer, mer ..

Dette er en fest forestilling fra begynnelse til slutt, og uansett om man er glad i musicaler eller ikke er dette en man Må få med seg, man kan ikke annet enn å komme i godt humor, uansett hvordan dagen ellers har vært, nå er ikke jeg en teaterkritikker, men jeg kan ikke skjønne annet enn at denne burde få en 6’r, det

Ødelagt ?

Når man oppdager at en man har stolt på , elsket, beskyttet, stått opp for, tatt vare på, igrunnen ikke annet enn å behandle med all respekt og kjærlighet her i verden, kun har brukt deg, det er ingen god følelse å ha i kroppen, den gjør så vondt at det nesten er umulig å beskrive, har hele vennskapet/kjærlighetsforholdet da bare vært en løgn ? Akkurat nå føler jeg meg så ekstremt dum, mens det igrunnen er den andre personen som burde sitte der og rett og slett virkelig , virkelig skamme seg over måten personen har behandlet meg.

Det sies at det er ikke hva du sier som betyr noe, men hva du viser og gjør, og det er vel sant, men jeg er en ganske , jeg vil ikke si naiv jente, men jeg liker å tro på det gode i menneske, at de skal behandle meg slik jeg behandler dem,  men gang på gang får jeg bevis på det motsatte, men lærer jeg, neida, jeg gjør de samme feilene gang på gang på gang, og da kan man jo ikke skylde på andre heller, man må heller gå inn i seg selv og se hva man kan rette på når det kommer til en selv.

Min største feil , er at jeg ikke tror at folk kan være slemme eller drittsekker mot meg fordi jeg dypt der inne vet at jeg fortjener mer enn som så , og jeg er så redd for å såre virke som en drittsekk mot andre, at jeg lar de overkjøre meg istedenfor, hva sier det om meg liksom , herregud, hadde en venninne/kompis fortalt meg det jeg forteller meg selv og nå vet, så hadde jeg jo sagt .

Løp å se deg aldri tilbake, den personen bruker deg bare, og bruker dine følelser for h*n og det er ikke greit i det hele tattt !

Hvorfor kan jeg ikke være like snill mot meg selv ?

Er jeg faktisk så ødelagt at jeg ikke tror jeg fortjener å bli likt / elsket for den jeg er ?

Meget mulig !

Manifestasjonen på ondskap

Jeg har fått mange gode tilbake meldinger på innlegget jeg skrev om incest, det var ett vanskelig innlegg å skrive, ikke fordi jeg skammet meg lenger eller hadde noe slag for skyldfølelse, for jeg klarte etter mye hjelp å legge skylden og skammen der den hørte hjemme, hos faren min,  det var en vanskelig og lang prosess det skal jeg ærlig innrømme, men jeg kom nå helskinnet gjennom det også, og noe av det jeg er mest stolt over å ha gjort i mitt liv er å tilgi min overgriper ansikt til ansikt.

Det er en del år siden jeg gjorde dette og jeg skrev om det, mens det fortsatt var frisk i mitt minne og det er det innlegget jeg skal poste ut her, for det er en del av livet mitt jeg mener er like viktig , kanskje til og med viktigere enn det at jeg har blitt utsatt for incest.

Så her kommer det :

Dette skjedde for ett par år siden , min far ringte til meg, min far som i 9 år misbrukte meg på det groveste ringte etter 20 år og spurte om han fikk lov å prate med meg..

Vi pratet litt frem og tilbake, han fortalte at han nå bodde på ett hjem for rusmisbrukere og endelig var stofffri etter nesten 17 år på kjøret, jeg hørte på stemmen at han ikke var ute etter medlidenhet , den ville han allikevel ikke ha fått, han spurte om han kunne få lov å ringe meg igjen uken etter og jeg svarte han kunne ringe, så ble det opptil meg om jeg valgte og ta telefonen eller ikke..

Da han hadde lagt på, må jeg si jeg ble sittende en lang stund og tenke, opp til den dagen hadde jeg sett på meg selv som ett offer, men noe snudde i meg etter denne samtalen, Ja jeg hadde hatt det jævlig, men jeg hadde ett bra hjem i dag , med to flotte barn og mange mennesker rundt meg som brydde seg om meg, min far hadde ingenting, jeg tillot meg selv å legger offerrollen over på han..

Han hadde sonet den straffen myndighetene hadde valgt som passende, men han fortsatte å sone selv den dagen han var en fri mann og kunne forlate fengselet, han flyttet ut av landet og ble alkoholiker og seinere narkoman på heltid. Kanskje var det hans måte å straffe seg selv på ? Hans måte å kunne overleve på, uten at tankene på hva han hadde gjort med sin egen datter gjorde han gal ?

Jeg visste ikke, alt jeg visste var at det var noe jeg trengte får å kunne gå videre, noe jeg ikke den dagen helt visste hva var, men jeg var nødt å finne det ut..

I ukene som gikk ble det flere telefon samtaler mellom meg og min far, og hele tiden var det noe som surret meg i bakhodet , men jeg fikk ikke tak på hva det var og det plaget meg, jeg snakket om dette i gruppeterapien , og til slutt tok jeg valget om at jeg trengte å treffe han, ansikt til ansikt, møte mannen som i alle år for meg både under og etter misbrukene, var en manifestasjon på Ondskapen , djevel selv.

Noen mente jeg var gal , de kunne ikke skjønne at jeg ville gi han den gleden å se meg igjen …Tror ikke de helt skjønte at dette ikke handlet om han , men om meg ..

De snakket om det å ta loven i egne hender, at han burde brenne i helvete, at slike mennesker ikke fortjener å leve, for meg handlet det om å finne ut av hva som holdt meg igjen i livet, hva det var jeg trengte fra han, for noe var det , det hadde jeg jo skjønt ganske raskt , etter vår første samtale..

Omtrent på dagen 20 år etter at jeg anmeldte han, møtte jeg han for første gang, på Oslo S, jeg skal innrømme at jeg nesten var så redd at jeg kastet opp da jeg så toget med han komme innover og stoppet opp, men jeg klarte å forholde meg ganske rolig, og da jeg så denne gamle mannen komme ut av tog døra forsvant all min redsel, han som i så mange år hadde tyrannisert meg og gjort mitt liv til ett helvete, bar store preg på at han den dag i dag levde i det samme helvete , uten sjans til å komme seg unna, og det gjorde litt godt, jeg er ikke verre enn at jeg innrømmet det, det var deilig å se han komme gående mot meg som en mishandlet underkuet hund, og jeg visste at all den makten han engang hadde over meg, nå lå i mine hender..

Jeg strakte frem min hånd og ønsket han velkommen tilbake til Oslo og jeg smilte, ikke av høflighet, men fordi jeg faktisk mente det jeg sa, jeg var glad han hadde kommet..

Vi satt og pratet en stund på en kafe like i nærheten, for mennesker rundt oss, så det vel bare ut som en vanlig lunsj mellom to familiemedlemmer, men for oss begge to handlet dette møte om så mye, han hadde nok sin agenda for hvorfor han ville ha dette møte og jeg hadde min..

Like før våre veier igjen skulle skilles, skjønte jeg hva det var jeg trengte, for da han så meg inn i øynene og sa

Kan du noengang tilgi, tilgi alt det vonde jeg har påført deg ?

Skjønte jeg at det å tilgi ikke handler om å akseptere eller godta det som har skjedd, det handler ikke om å være sjenerøs mot den andre part, men det stikk motsatte , det handler om å kunne være sjenerøs mot seg selv, det handler om å ta makten over sitt eget liv tilbake, og for min del handlet det om å akseptere meg selv og den jeg hadde blitt, jeg skjønte at ved å tilgi han, ville jeg samtidig tilgi meg selv, og at jeg fra den dagen kunne se på meg selv som en som tross alt overlevde !

Jeg så min far inn i øynene , uten å ta blikket fra han, sa jeg

-Ikke bare tilgir jeg deg , men den lille piken gjør det også ..

Han bøyde hodet og jeg så tårer som trillet nedover kinnene hans, mens han nikket og hvisket – Takk

Jeg reiste meg opp klappet han på skulderen , og gikk, engang snudde jeg meg, han satt fortsatt på stolen , med hendene på bordet og ansiktet fanget i,  håndflaten..

Jeg smilte litt for meg selv og tenkte at det noen ganger kanskje er lettere å tilgi enn å faktisk motta tilgivelsen, og jeg følte meg lettere til sinns og mer optimistisk på fremtiden , enn det jeg hadde vært på mange mange år …

————————-

Dette er nå igjen 6 år siden, og den dagen var ett vendepunkt på så mange ting i mitt liv, jeg begynte å forstå at jeg betydde noe, jeg fortjente å ha det bra, ikke skade meg selv ved enten å kutte meg eller overspise, jeg fikk tilbake selv respekten og jeg visste jeg hadde en lang vei å gå , de neste tre årene etter møtet jobbet jeg mot ett mål, jeg ville tilbake til den jenta jeg visste lå dypt begravet inne i meg , det tok meg tre år og nå har jeg vært den jenta i 3 år, man kan nesten si jeg begynte på nytt, jeg gikk ned 65 kilo, jeg begynte å gå ut å få ett sosialt liv, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker livet, og jeg setter utrolig pris på de enkleste ting, jeg higer ikke etter materiale goder, de gir meg ingen glede, jeg husker jeg får noen år siden satt alene på en benk med utsikt over Oslo og så på min sønn spille tennis med en kompis, plutselig kjente jeg en tåre nedover kinnet, og jeg husker jeg tenkte , det er dette som er livet, og jeg smilte og klappet meg selv litt på skulderen og sa xxx du er jaggu en heldig jente, og det er jeg tross alt, alt det jeg har godt gjennom har gjort meg til den jenta jeg er i dag , og hun ville jeg ikke ha byttet bort, jeg er empatisk, sosial, godt likt, glad i mine venner, en som stiller opp, samtidig som jeg har lært å sette grenser for meg selv, og ikke minst har jeg lært meg å ta i mot komplimenter og faktisk tro på det folk sier, og jeg dømmer ingen, jeg kan dømme deres handlinger , men det er bare en liten del av resten av menneske, jeg har vel en tendens til å prøve å skjønne alt det psykologiske som ligger bak folks handlinger, sikkert fordi jeg har jobbet så mye med å prøve å skjønne meg selv og hvorfor min far handlet som det han gjorde, men ser ikke på det som noe negativt, sånn egentlig, kanskje litt naiv, men har funnet ut at det er bedre å være litt naiv enn en kyniker som jeg var i mange år 😉

Smerten

Jeg skulle ønske jeg hadde en annen mulighet å ta vekk smerten,

dette er ikke det jeg vil, men det er det eneste jeg kjenner

det eneste jeg kan,

røde elver som som renner, tro meg jeg trenger ikke din oppmerksomhet

min følgesvenn tar seg av den biten

alt jeg trenger er meg og han, og han kan !

Jeg puster istedenfor å kveles av sorgens tunge sår,

jeg trenger ikke tenke på ungdomens vår,

jeg vil bare forsvinne i det store intet………

 

 

Du

Kom til meg du, som i mørket der står,

ta min hånd, jeg vil aldri slippe tak,

tenk ikke på at alle kommer og går,

du kan trygt komme frem derifra.

 

Du er den , du er den jeg vil ha

du er den du er den jeg vil ha

om du bare elsket nok til å si ja

 

Frykt ikke kjærlighetens sanna natur,

da kan du fort bli ett dyr i ett bur

slipp dine verste demoner nådeløst fri

og de vil forsvinne, og trygg vil du bli

 

Du er den , du er den jeg vil ha

du er den, du er den jeg vil ha

om du bare elsket nok til å si ja

 

Kom til meg du, som nå i lyset vil stå,

ta min hånd, la verden vise oss veien å gå,

ferden har vært lang, men vi klarte det tilslutt

sammen skal vi skape noe som er nytt

 

Du er den , du er den jeg vil ha

du er den, du er den jeg vil ha,

jeg er glad du elsket nok til å si ja

 

Spookey 2016

 

Min far tok noe i fra meg som aldri vil bli borte.

om du ikke likte det, hvorfor sa du ikke ifra før ?

ordene slo meg som en knytteneve i magen, og det var nesten som jeg så meg selv utenifra, ikke siden overgrepene begynte hadde jeg kjent den samme følelsen av å forlate min egen kropp, det virket som om tiden sto stille, og jeg beveget meg på nytt inn til min egen trygge verden,hvor ingen kunne nå meg.

i 9 år hadde jeg vært utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle overgrep fra min biologiske far, jeg sliter enda den dag i dag , med senskader, tror ikke noe menneske egentlig blir helt hele igjen etter noe slikt, min mor og far bodde ikke sammen da jeg ble født, jeg husker jeg visste jeg hadde en far, og savnet var nok der, da jeg så hvordan andre barn hadde det hjemme, med både en far og en mor, men sånn i det store og hele var det nok ikke noe jeg grublet for mye over.

Jeg husker enda første dagen jeg traff min far, det skjeddde helt tilfeldig på bussen,  jeg skjønte med engang hvem han var, han og mor gjennopp tok kontakten og bestemte seg etterhvert for å flytte sammen, og prøve på nytt. for meg var dette nytt å spennende, endelig var jeg som alle andre som hadde en mamma og en pappa, men gleden varte ikke lenge.

Overgrepene begynte faktisk før han flyttet inn, jeg husker jeg var med han hjem der han bodde, skulle hjelpe å pakke, og jeg var sikkert en ivrig hjelper, tenk så heldig jeg var da som hadde en pappa som var så glad i meg at han ville bo sammen med meg og mamma, lykkerusen var overveldene, det husker jeg, men jeg husker også at han ba meg komme og sette meg i sofaen sammen med han, hvor han fortalte meg hvor vakker og snill pike jeg var, om jeg hadde lyst å være ekstra snill og hjelpe han med noe som vi måtte holde hemmelig for mamma ?

Ja så klart tenkte jeg, noe så spennende da, ha en hemmelighet med pappa, han vil sikkert overraske mamma med noe tenkte jeg.

Han strøk meg over håret, og viste meg hva han ville jeg skulle gjøre, det er slik alle pappa’r gjør, sa han men det er ikke lov å si noe til noen om det, der og da trodde jeg på han, men etterhvert som jeg ble eldre og de seksuelle overgrepene verre og verre, skjønte jeg mer og mer,  men da ble også de fysiske og psykiske overgrepene større, alt fra slag og spark, til trusler om mord/selvmord, det at ingen noen gang ville tro meg om jeg fortalte hva som skjedde bak låste dører, for jeg hadde jo i manges øyne verdens snilleste og kuleste far, som alltid stilte opp, som lot meg få gjøre det jeg ville, som alltid ga meg det jeg ville ha, problemet var bare at de aldri så hva betalingen var, jeg ønsket meg aldri disse tingene, men de ble gitt meg i bytte mot seksuelle tjenester, hver ting hadde en pris, feks  ville jeg på kino en kveld, kostet det en ronkerunde og en sugejobb, var det litt større ting var det selvsagt andre ting jeg måtte gjennomføre kunne jeg ikke utføre jobben samme dag, hadde han en liten svart bok hvor han skrev opp det jeg skyldte han, til dags dato har jeg problemer med å skjønne at folk kan gi meg ting uten å forvente noe tilbake, men jeg jobber med det.

Det var en ting min far aldri fikk gjøre med meg, hvorfor jeg tok i mot så mye juling pga noe så *lite* vet jeg ikke, men han fikk aldri lov å kysse meg, jeg vet ikke hvor mange harde slag jeg har tatt i mot pga akkurat det, men på mange måter eksisterte jeg kun fra halsen og opp, kroppen min var ødelagt, men hodet var mitt fristed, det var der jeg kunne drømme meg vekk til mitt eget sted mens overgrepene fant sted, og det skulle han ikke få lov å ødelegge,

Er vel derfor jeg har blitt den kosejenta jeg har blitt, sex er sex, missforstå meg rett, liker det like mye som de fleste andre, men det finnes ikke noe mer intimt i min verden enn å kysse ett annet menneske, da er man virkelig nær hverandre.

Jeg sier alltid at 5 oktober er min fødselsdag nummer to, det var datoen jeg sa ifra om overgrepene, den dag i dag er jeg sikker på at en høyere makt hjelp meg på vei, jeg var så langt nede ett menneske kan komme den dagen, faren min satt halvfull i stua, og hadde bedt meg gå å gjøre meg klar, jeg sto på badet så meg selv i speilet og ba intenst,

–om det finnes noen der ute, hver så snill og hjelp meg nå, jeg klarer ikke mer, enten gir dere meg styrke ellers ender jeg det her og nå.

enda kan jeg føle varmen som bredte seg i kroppen min, og jeg ble fylt med en indre ro, det er umulig å beskrive følelsen, men jeg kledde på meg, gikk stille og rolig ut døra, dro på jobben til moren min, knakk sammen og fortalte henne alt sammen.

Derifra gikk alt sammen veldig fort, vi dro på politihuset, faren min ble hentet og satt i varetekt, og jobben med å heales kunne begynne, men det tok meg enda 20 år før jeg var klar til og ta imot hjelp, tror jeg skulle bevise ovenfor meg selv og andre at jeg så absolutt ikke var noe offer, jeg skulle klare meg ja, mhm, helt til jeg traff betongveggen i x antall km i timen, men sånn er nå vi mennesker skapt, iallefall jeg da, ingen som kan hjelpe, om man ikke er mottagelig eller klar for å bli hjulpet, men da kom jeg inn på ett proskjet på ullevål sykehus som dagpasient, terapi hver dag fra 0900 til 15:30 hver dag i 18 uker, og en dag i uka i 5 år etterpå, det var tøffe tak det, hjelpes meg, det er sant som de sier, man må treffe bunnen før man kan klatre oppover.

Det var også i dette tidsrommet jeg fikk spørsmålet jeg  åpnet dette innlegget med, personen som spurte fikk aldri ett svar, ikke fordi jeg ikke hadde ett, men ett såpass krenkende spørsmål fortjener faktisk ikke ett svar, man burde ha såpass omløp i huet at man kan tenke seg til svaret på egen hånd !

I år skal jeg feire 30 årsdagen min, jeg tenker på hvor langt jeg har kommet på disse årene, men noen ganger må jeg innrømme at jeg også tenker på hvor eller hvem jeg ville vært uten å ha opplevd det jeg har gjort, ville livet mitt vært verre eller bedre ?

Min far tok noe i fra meg som aldri vil bli borte, han har sonet sin straff, fått min tilgivelse, men jeg betaler hver dag for han sine synder, og det kan nok til tider gjøre meg litt trist og sint, men jeg prøver alt jeg kan å være optimistisk og ikke kynisk, jeg kunne ikke noe for det som hendte meg, men jeg kan selv bestemme hvordan jeg nå vil leve livet mitt, så kan man jo spørre seg om hvorfor jeg går ut med min historie, og dette vil nok høres ut som verdens verste klisje, men det kan hende at dette inlegget når ut til en gutt eller jente som på en eller annen måte blir / har blitt utsatt for overgrep, enten av noen de kjenner eller en ukjent, og det jeg vil er vel at de skal vite at de ikke er alene, det finnes håp, ting vil bli bedre,  noen vil alltid tro deg uansett om overgriperne sier noe annet, de har alt å tape, de kommer med trusler ut av frykt, du har ikke gjort noe galt, de har all skyld !

 

La oss forby abort her i landet !

Abort er fy fy uansett, her skal ikke den gravide ha noe hun skulle ha sagt, har hun blitt gravid, skal hun se det som sin Plikt å føde dette barnet, no matter what..

Skulle det vise seg at barnet er skadet og foreldrene velger abort da, så burde de aldri nevne det med ett ord, for hvor ummenskelige går det ann å bli, tenk å ikke ville bære frem ett barn bare pga skader ?

Er barnet en følge av voldtekt eller annen form for overgrep er det ingen formidlende omstendighet, neida, det er vel en grunn til at barnet ble unnfanget eller hva ? Her trekker de da gjerne inn Jesus, Gud og den Hellige ånd.

Hvem er dere egentlig som kan dømme andre kvinner, som faktisk har en rett til selvbestemt abort, dere prater så varmt om nestekjærlighet og at man ikke skal dømme andre, så hvordan i alle dager kan dere rettferdiggjøre det dere selv slenger ut av dere ?

Jeg tror ikke det er mange som med lystige skritt går til sykehuset for å ta en abort, det er en psykisk påkjenning for de fleste, og da vil dere sikkert spørre om hvorfor ?

Det finnes det sikkert like mange svar på som det finnes kvinner som velger å gjøre dette, men forsøker dere å sette dere inn i deres situasjon, eller dømmer dere de utifra deres handling uten å vite hvorfor ?

Hvorfor er sikkert aldri intr å vite, hun er jo en drapskvinne i deres øyne, og en slik kvinne vil dere vel ikke ha noe med å gjøre uansett..

Nei la oss heller forby aborter her i landet, la de gamle konene med sine strikkepinner komme til sin rett igjen i usterile rom, for en kvinne som er i en slik situasjon at hun ikke kan bære frem barnet, hun fortjener vel ikke annet enn å være i fare for selv å dø av infeksjoner p.g.a en abort som er utført bak lukkede rom i en eller annen nedslitt bygård..

Mange av dere som er motstandere av abort er i samme slengen motstandere av prevensjon, for som Jesus sa, du skal ikke la din sæd falle til jorden, eller noe i den duren, husker ikke ordrett, vel det må vel bety at mannen heller ikke skal holde igjen å komme utenfor damen heller da, så da lurer jeg på, hvor mange er det som har råd til å ha 10-12 unger ? Eller er det slik at sølibat er den beste greia her, selv i ekteskapen , samleie er kun forbeholdt de gangene man skal lage en unge ?

Så vil kanskje noen av motstanderne si at man burde vite bedre nå, og de vil til nød tillate bruken av prevensjon, la meg da bare opplyse dere om at det ikke finnes noen prevensjon som er 100 % sikker, og da blir igjen sølibat tingen, mye seksuell frustrasjon som kommer til å bevege seg ute på gatene da gitt ..

Hadde jeg hatt en datter , og hun ufrivillig hadde blitt gravid, ville jeg ikke nølt med å støtte henne om hun hadde valgt å ta abort, like lite som jeg ville ha nølt med å støtte henne om hun hadde valgt å bære frem barnet, Fordi det er hennes rett i å bestemme over sin egen kropp, hverken dere eller andre har lov å dømme og det savner jeg litt i deres innlegg, å se nyansene, dere ser på dette som enten elle, det finnes ingen argumenter eller situasjoner hvor dere kan skjønne at kvinenr velger dette inngrepet.

Alle som skal ta en abort må inn å snakke med en psykolog og man får brosjyrer om andre alternativer, dette er for de som velger abort Før uke 12, de som tar abort senere er saken oppe i en legenemd og det er leger som bestemmer om det er behov for en abort eller ikke, og etter uke 12 er det som regel Fare for mors liv eller at fosteret er så sykt at det ikke vil få ett fullverdig liv utenfor mors mage som er avgjørende, så å komme med propaganda om at det utføres abort på fostre som er eldre enn uke 12 her i Norge også, blir helt feil, da må dere også komme med fakta , ikke som i ett tilfelle her inne bare sende ut en youtube video av aborterte forstre som også er eldre enn uke 12..

Det er greit å ytre sine meninger, men vær forsiktig med å være så fordømmende når dere selv sitter i glasshus

Jeg vil dø med verdighet

Hei , jeg er en kvinne, alderen min er ikke viktig, ikke like viktig som at jeg har en terminal sykdom, legene har gitt meg 3-4 mnd igjen å leve, , enda gjør det ikke så vondt, men jeg vet at smertene kommer, og de kommer med en styrke som gjør at den siste tiden jeg får her i dette livet, gjør at jeg ikke kan sette pris på de rundt meg, jeg kan ikke ta farvel da vi skjønner at tiden nærmer seg, for jeg vil være for neddopet av medikamenter, er jeg riktig heldig vil jeg ikke legge merke til så mye, siden sjansen får å havne i koma er stor..

Jeg vil visst ikke være i stand til selv å gå på toalett, og på slutten vil jeg være så forandret at selv mine nærmest, vil ha problemer med å kjenne meg igjen, men jeg vil ikke at det skal skje på denne måten..

Jeg vil at mine barn skal huske meg slik jeg er nå, jeg vil at de siste tingene jeg sier til mine barn skal være, ord jeg selv velger, ikke meningsløs rabling, som ingen forstår, jeg skulle ønske at jeg kunne dø hjemme, med mine nærmeste rundt meg, hvor vi feirer livet og ikke gråter over døden..

Jeg er ikke redd for å dø, jeg tror ikke det er slutten for meg, men det er prosessen til den dagen, jeg gruer meg for, smertene, og det faktum at jeg da ikke lenger er i stand til å klare noe selv..

Jeg vil dø , med verdighet

Jeg vil dø, mens jeg enda kan tenke en klar tanke

Jeg vil dø, mens jeg forteller mine barn hvor høyt jeg elsker de, og at jeg alltid vil være med de så lenge de bærer meg i sine hjerter.

Jeg vil dø, mens jeg enda kan kjenne de igjen, og kjenne deres kjærlighet.

Jeg vil dø, med verdighet

Men jeg kan ikke, det er ikke lov, jeg som menneske har ikke lov til å si at nok er nok, jeg vil videre nå, jeg må kjempe mot sykdommen og smertene så lenge mitt hjerte slår, jeg håper ikke hjerte mitt er så sterkt.

Hadde jeg vært ett dyr, ville jeg fått lov å slippe, da kunne legen gitt meg en sprøyte, og jeg ville ha sovnet fredfylt inn, av egen fri vilje.

—–

Hei , jeg er en mann fortsatt husker jeg hvem jeg er og jeg husker mine nærmeste, men lenger frem, vil jeg bli som ett barn, mine nærmeste komme jeg ikke til å vite hvem er, og jeg vil trenger hjelp til absolutt alt..

Er jeg heldig vil jeg kanskje ikke engang skjønne at døden nærmer seg, men jeg vil jo heller ikke være istand til å ta farvel, ikke til min kone engang, hun jeg har vært gift med i over 40 år, barn fikk vi aldri, det har bare vært oss to, alltid, sammen..

Fortsatt husker jeg første gangen jeg så henne, det var på gymnaset, og jeg visste det var jenta jeg ville gifte meg med, og heldigvis ville hun ha meg og..

Vi har hatt mange gode år, jeg kan fortsatt huske dem, vi kan sitte og mimre sammen, om både gode og dårlige tider, snart vil hun sitte sammen med meg, men vi kan ikke lenger ha disse samtalene.

Jeg vil dø, med verdighet

Jeg vil dø, mens jeg fortsatt kjenner igjen min kone

Jeg vil dø, når jeg enda kan fortelle henne hva hun betyr for meg

Jeg vil dø som en voksen mann, og ikke som ett barn

AD/HD finnes ikke…

Leste en artikkel som en venn av meg på facebook delte, den er på engelsk
den handleri bunn og grunn om at det ikke finnes franske barn med AD/HD, mens det florerer av de i USA, mye fordi oppdragelsen i franske hjem er mer restriktivt enn i amerikanske, noe av det som står i artikkelen kan jeg være enig i, men ikke alt, som mor til ett barn med AD/HD selv, og med kjennskap til hvordan han har måttet kjempe for å komme dit han er i dag, og stadig kjemper en indre kamp fordi han velger å ikke ta medisiner, blir det for meg litt lettvindt når såkalte eksperter skal skylde på ytre faktorer.

De fleste barn med denne diagnosen viser veldig tidlig tegn, min gjorde det iallefall omtrent fra den dagen han ble født, han sov nesten aldri, når andre spedbarn trengte sine sove timer var han lys våken, da han ble litt eldre, var han aldri en av de som kunne sitte rolig å tegne eller legge puslespill, han var den i bhg som alle de andre barna ga utrykk for at de var redd, fordi de aldri visste hvor de hadde han, han kunne være i lek med andre og plutselig helt ut av det blå, bli voldsom, og det var nesten umulig å få kontakt med han når han gikk inn i det moduset, prøvde man å snakke med han , fikk man veldig sjelden øyekontakt, og man skjønte at han var i sin egen lille verden.

Som mamma var det utrolig vondt å se og høre om dette, han hadde ingen venner og var mest sammen med de andre voksne eller for seg selv i bhg.

Det var ikke bedre hjemme heller, alt av leker ble ødelagt, og vi i familien var nesten litt redd for å snakke han til rette fordi vi som regel fikk kastet ting etter oss, så da gutten var 2 år tok jeg kontakt med fastlegen og vi ble henvist til Bup i håp om at de kunne gi oss noen retningslinjer, etter en stund der, fikk jeg beskjed om at sønnen min var overaktiv, men at det ikke var så mye mer de kunne si eller gjøre siden han var så liten, men om han ikke hadde bedret seg til skolealder så skulle jeg igjen ta kontakt.

Da gutten var 3 var vi så utslitt jeg hadde måttet flyttet hjem igjen til min mor, både broren hans og jeg var utmattet, ingen av oss hadde da sovet en hel natt på 3 år, minsten måtte gå med hjelm fordi han skadet seg selv , helt uoppfordret, vi visste aldri hva som utløste anfallene, og både broren og jeg gikk med konstante blåmerket og blåveiser, vi var rett og slett utslitt.

Men jeg sto på krava og jeg var streng, jeg ga aldri etter om jeg først hadde sagt Nei, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tok ungen under armen og gikk opp etter at han ikke hørte etter og oppførte seg bra mot de andre barna i gården når han var ute og lekte, det var hyling og skriking, men jeg viste han at jeg var sterkere, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har latt handlevogna stå igjen, og tatt ungen under armen fordi han skadet seg selv ved å slå hodet i gulvet i butikken fordi han ikke fikk godteri, hadde ikke fastelegen sagt han måtte bruke hjelm, er jeg redd han ville ha skadet seg skikkelig.

Jeg ble beskyldt av forbipasserende for ikke å ha kontroll over min egen unge, at jeg måtte være flinkere til å sette grenser, det de ikke visste var at mitt barn mest sannsynlig hadde flere grenser enn deres barn tilsammen, og når deres barn hørte etter å ha blitt fortalt hva de skulle gjøre etter gang nr 10, måtte jeg gjenta det samme 110 ganger, og selv da var det ikke sikkert, at han ville høre.

Da han var 4 år flyttet vi inn i leiligheten vi nå bor i , og en dag jeg sto på badet for å gjøre meg istand syntes jeg at det luktet brent, jeg gikk ut i stua for å se, men så ingenting og tenkte at det kanskje kom uten i fra siden det var på vinteren og folk hadde begynt å fyre i peisen, så jeg gikk ut på badet igjen, men lukten ble bare mer og mer intens, og da jeg igjen gikk ut for å sjekke, så jeg at det kom røyk ut fra soverommet til eldstemann, jeg lukket døra opp og der sto hele rommet i flammer, minsten som oppholdt seg i ett annet rom, fikk jeg fort hentet og nærmest kastet han ut i oppgangen, mens jeg fikk slukket brannen med hjelp av bestefar som heldigvis ikke befant seg så langt unna, da jeg etterpå spurte minsten hvorfor han hadde gjort det, var hans eneste svar

–Jeg liker å se flammer.

Man kan si at varselsklokkene mine blinket ganske så kraftig rødt og det første jeg gjorde var å bestille en ny time hos fastlegen, jeg forklarte situasjonen og fikk time ett par dager senere, innen den tid hadde han klart å sette fyr på gardinene på stua til bestemoren sin også, uansett vi kom oss til fastlegen og fikk hastetime på Bup, først en samtale med broren hans og meg, hvor broren ga klart utrykk for at , om de ikke fant ut hva som var feil med broren hans, så kom han til å flytte hjemmefra, for nå orket han ikke mer, det at broren hadde satt fyr på rommet hans , var den berømte dråpen, nå var det nok , han var lei av brorens anfall, han var lei av aldri å få sove en hel natt, uten å bli vekket opp av broren, som omtrent aldri sov, han var lei av å være redd for å få ting kastet etter seg o.s.v

Etter denne samtalen begynte en grundig utredning av minsten, og jeg vet ikke hvor mange papir ark med spørsmål både jeg , andre familiemedlemmer, og bhg fylte ut, men etter en god stund var diagnosen klar, AD/HD, dårlig finmotorikk, øye hånd koordinasjon funket ikke som de skulle, og mye mer , som jeg ikke trenger komme inn på.

Jeg husker enda legens ord til eldstemann da vi fikk resepten på Ritalin

–Nå skal du se at du får en bror.

Og hun hadde rett fra den dagen medisinen begynte å virke har de vært verdens beste venner, og minsten begynte å få venner i bhg, han ble mer **normalisert** i mangel på ett bedre ord, han kunne endelig uttrykke følelser istedenfor å bare utagere på dem, men det er ikke slik at ritalinen var en mirakelpille, det gjenstod fortsatt veldig mye arbeid og da spesielt når han begynte på hjemmeskolen sin i andre klasse, de to første årene gikk han på en skole i regi av Bup dette mye pga tilleggdiagnosene hans, i begynnelsen da han lærte å lese og skrive datt han av stolen hele tiden, fordi han ikke klarte å bare bevege øynene, men brukte hele kroppen, bare dette tok det lang tid å lære, noe de ikke har kompetanse til i en vanlig skole, men sakte men sikkert ble han klar for å begynne på hjemskolen sin og da startet utfordringene med det sosiale, men han hadde en fantastisk assistent som sto på barrikaden for han, som lærte han alt han trengte om det sosiale samspillet ute i samfunnet , og hun og jeg jobbet tett sammen, vi var enige begge to om at det faglige fikk komme i andre rekke, og jeg kan ikke takke denne personen nok, det hun lærte min sønn de årene hun var hans assistent har lagt grunnlaget for den mest sosiale intelligente personen jeg kjenner, han som snakker med alle, med den samme respekt  uansett hudfarge , sosial status og alder.

Den dag i dag går han ikke på medisiner noe han selv har valgt, da han kom til meg og sa han ville slutte, tok vi en lenger prat, jeg fortalte han om min egen erfaring, men også at han hadde ett helt annet grunnlag enn det jeg selv hadde, og vi ble enige om at han skulle få en prøve periode på ett halvt år, jeg fortalte at det kom til å koste han mye selvbeherskelse og at han ville komme opp i situasjoner, som ville bli vanskelig å takle pga hans impulsivitet, men at dette fikk bli en test, også faglig, om det viste seg at karakterene ble dårligere siden han ikke ville ha hjelpemiddelet medisinen jo er, til å konsentrere seg, måtte han jobbe enda hardere med å få de samme karakterene, så alt var igrunnen opp til han selv, jeg hadde bare  prøvd å lære han hvordan best mulig møte verden med de utfordringene han hadde, både med og uten medisiner, som jeg hele tiden har sagt til han

AD/HD er ingen unnskyldning, bare en forklaring, det er opp til deg selv hva slags menneske du velger å bli, du kan gjøre diagnosen til noe positivt, eller du kan ta den lette veien og gi den skylden for alt.

I dag 1 1/2 år etter denne samtalen , går han fortsatt ikke på medisiner, det er fortsatt dager hvor jeg må trekke pusten dypt og telle til ti, men jeg ser på min sønn og ser at han trekker pusten enda dypere og teller til tjue, han har ikke valgt den letteste utveien, karakterene er like gode, han har lært seg å trekke seg unna konflikter, og  snakker heller ut om det, han jobber med seg selv hver eneste dag, og er stolt over seg selv, og jeg må si jeg er veldig stolt av han jeg også.

Men vi hadde ikke kommet dit vi er i dag , om min sønn ikke hadde regler, om ikke hans handlinger når han gjorde noe galt, fikk konsekvenser, men å si at det ikke finnes noe som heter AD/HD og at enkelte barn ikke har nytte av å gå på medisiner, blir for meg feil.

For jeg orker ikke engang tenke tanken, på hvordan hverdagen vår ville sett ut nå, hadde ikke sønnen min fått den hjelpen han trengte, den gangen han fikk den !

(skrevet 2014)

Nå i dag to år etter at dette ble skrevet, skal han snart begynne andre året som lærling, han gjorde en så bra jobb, når han var utstasjonert en uke for å få arbeidserfaring at han fikk begynne 1 1/2 år for tidlig, firma han jobbet for så hans potensiale, og kontaktet skolen, og skolen så heldigvis bare positive ting med at han istedenfor å sitte på skolebenken fikk være ute i arbeidslivet 4 dager i uken og skole 1 dag i uken , jeg sier ikke at dette er riktig for alle, men tror det er viktig av samfunnet generelt å se hvor mye positive ting barn med utfordringer har, i stedenfor å kun fokusere på det de sliter med.

Når man har ett barn for lite.

Da eldstemann var 6 år ble jeg gravid igjen og gleden var stor da jeg fant det ut, men faren og jeg valgte å vente med å fortelle det til familie og venner til den magiske tre måneders grensen var forbi, for går graviditeten som den skal er man liksom home free bare man kommer gjennom denne perioden uten komplikasjoner, så i slutten av april fortalte vi det til den aller nærmeste familien , men vi ventet med å fortelle det til eldstemann så ikke vente tiden skulle bli altfor lang. Og det var igrunnen like greit for bare to uker etterpå begynte jeg å blø, jeg var hjemme hos en venninne og ble helt fra meg da jeg så alt blodet, så vi dro rett ned på legevakta, jeg fortalte i luken hva det gjaldt og fikk bare beskjed om å sette meg ned å vente for det var ikke uvanlig å abortere når graviditeten ikke hadde kommet lenger, jeg husker ikke så mye av den tiden jeg satt på venterommet annet enn at jeg satt der og gråt og venninnen min trøstet meg etter beste evne, og med tid og stunder kom jeg da inn til legen som tok noen undersøkelser og kunne konstantere at jeg hadde hatt en abort, selv om blodprøvene fortsatt viste at jeg var gravid, noe som ikke var så unormalt , siden jeg nettopp hadde mistet barnet, men av en eller annen grunn ville hun at jeg skulle undersøkes dagen etter på Aker.

Så dagen etter dro jeg og samboeren opp på sykehuset og legen der kunne konstantere at jeg hadde mistet ett foster, men at det fortsatt var en til der inne, men han kunne ikke si om fosteret lå innen for eller utenfor livmoren, så han måtte konsultere med en annen lege, de var veldig grundige og kunne ikke bli enige, den ene mente at barnet var innen for den andre legen mente barnet lå utenfor, de forklarte meg også at jeg hadde en hjerteformet livmor, noe som gjorde at det ble for trangt for to stykker så derfor hadde det ene fosteret blitt skyvet ut for å ha nok til en.

Siden en graviditet utenfor livmoren kan være farlig og de ikke kunne bli enige , måtte jeg samme dagen gjennomgå en operasjon slik at de kunne ta en bedre titt, jeg var livredd først sorgen over å ha abortert så gleden ved å høre at det fortsatt var ett lite hjerte som banket der inne, for så å vite at jeg kanskje ville miste den lille også, var en berg og dalbane av følelser, jeg ble satt opp på operasjon med engang så jeg ikke skulle gå i uviss for lenge.

Det første jeg husker etter operasjonen er at jeg våknet på oppvåkningen og at jeg sykepleier sto der og sa du er gravid alt så bra ut, da sovnet jeg igjen med ett smil om munnen.

Jeg fikk klar beskjed om å ta det med ro resten av svangerskapet, så man kan si jeg var overnervøs omtrent hele tiden, jeg ventet nesten bare på at det skulle gå galt, og jeg klarte ikke å begynne å glede meg før jeg var i uke 25 og hadde vært på ultralyd på Colosseum klinikken og de der kunne berolige meg med at alt så bra og normalt ut og at jeg ventet en liten gutt.

Da pustet jeg lettet ut og da vi kom hjem fortalte vi eldstemann at han skulle bli storebror til en liten gutt som skulle bli født slutten av oktober, 3 uker senere begynte jeg å våkne om natten av ryggsmerter, og da kom angsten tilbake, så jeg gikk til fastlegen som beroliget meg med at det nok bare var luftsmerter, selv om jeg prøvde å si at det er det ikke , stor forskjell på luftsmerter og de smertene jeg våknet opp av og som begynte å komme oftere, men det endte med at hun bare sendte meg hjem og ba meg ta det med ro og ga meg en ny dato 3 uker etterpå.

Den dagen jeg skulle vært hos fastlegen igjen , hadde jeg hastverk keisersnitt, jeg hadde ligget på sykehuset ett par dager da, hvor de hadde prøvd å stoppe veene mine, men siden jeg hadde gått med de så lenge var det ikke mulig å stoppe dem, og på slutten var barnet i magen så stresset at de var redd for at det ville gå galt om de ikke forløste han fortest mulig.

Han ble født 2 1/2 måned for tidlig, men så vakker og fullkommen og i dag er han snart 18 år, men fortsatt når jeg ser på han tenker jeg at de skulle være to, hvordan ville *Lille* ( som jeg kaller barnet jeg mistet) vært ? Lignet på broren sin ? Eller kanskje den totalt motsatte .

Selv om jeg mistet det før det hadde utviklet seg nok til at man kunne se det, så er ikke sorgen noe mindre , på prematur avdelingen lå det flere tvillinger og jeg må innrømme at jeg noen ganger var misunnelig på de som hadde fått begge sine, og siden har tre av mine venner fått tvillinger og det er litt sårt enda skal innrømme det, selv om det er mange år siden nå.

Mennesker som ikke har mistet ett barn enten slik jeg gjorde eller etter at de er født, skjønner ikke helt at det går an å føle en slik sorg, det var jo liksom ikke noe barn som noen av de sier , men for meg var det, det.

Så tilslutt sluttet jeg å snakke om det, til jeg fant en gruppe på facebook, for oss som har ett barn for lite, og der var det flere som hadde opplevd det samme som meg, og det var igrunnen litt godt å få aksept for sine tanker uten å bli sett på som rar, men at det faktisk er legitimt å føle ett savn over en som skulle ha vært her 🙂

Mange sa jo at det er jo bare å prøve igjen, om du har lyst på flere barn, det jeg ikke fortalte de da, var at jeg ikke kunne få flere barn, det ga de meg utrykkelig beskjed om på sykehuset da minsten ble født, om det skjedde ville jeg sette både meg selv og den ufødte i fare, p.g.a komplikasjoner som oppsto, akkurat der og da var jeg bare overlykkelig for at barnet jeg klarte å bære frem hadde det bra, det var først i ettertid at tankene begynte å svirre, jeg var jo fortsatt veldig ung, og hadde innerst inne lyst på flere barn, men slik kan man dessverre ikke bestandig velge selv.

Jeg følte meg ikke lengre som en fullverdig kvinne, og med alt annet som hadde skjedd opp gjennom årene, havnet jeg tilslutt inn i en depresjon, det var umulig å komme ut av , uten profesjonell hjelp, men det tok meg mange år og søke om hjelp, psykiske plager var ikke det som ble snakket mest om, iallefall var ikke jeg den mest åpne personen om egen sorg, følte liksom ikke at jeg var viktig nok, at mine følelser ikke betydde så mye, og istedenfor å snakke meg selv opp, snakket jeg heller meg selv mer og mer ned, i dag ser jeg helt annerldes på det, men det tok meg lang tid å komme dit, og ville aldri ha gjort det uten hjelp.

Jeg tror det er viktig at vi alle skjønner at mennesker reagerer ulikt på ting, at noe som for en virker som en bagtall, kan være med å velte lasset for en annen person, derfor er det viktig å lytte å være tilstedet for hverandre, uansett hvor lite man selv synes problemet kan være.

Bedre enn alle andre ?

Jeg gikk gjennom noen gamle bilder på pc’n i dag og kom over ett av de fa bildene som eksisterer av meg fra den gangen jeg var betydelig større enn det jeg er nå, og på noen måter savner jeg den jenta, ikke alle kiloene ekstra som hun bærer, for de var en helserisiko, men jeg savner hennes til tider selvtillit, hennes evne til å gi litt mer faen om folk dømte henne p.g.a utseende, for det var det nok av folk som gjorde, de tok seg aldri tid til å bli kjent med jenta bak kiloene, og hun er jo den samme nå som da, jeg husker en fyr som prøvde å sjekke meg opp etter at jeg hadde gått ned i vekt, han bablet opp og ned i mente hvor morsom, reflektert og smart jeg var , og hvor fin kroppen min var, for han tålte ikke synet av feite jenter som han kalte det, ikke akkurat det beste sjekketrikset å bruke på en som året før hadde veid 65 kilo mer enn det jenta foran han veide, så man kan trygt si at han ikke engang kom til base 1 ..

Men det fikk meg til å tenke litt på hvordan vi behandler våre medmennesker, hadde jeg møtt han året før ville han ikke sett to ganger i min retning engang, bare p.g.a kroppen min selv om alt annet visstnok var mer enn bra nok, og det såret meg faktisk mer enn når jeg ble kalt en trampoline når jeg var stor.

Det er vanskelig å forklare, men jeg trodde mer på de som sa de likte meg da jeg var stor, for de likte hele meg , ikke bare kropp eller personlighet, men hele pakka, nå setter jeg mer spørsmålstegn på om mennesker som tar kontakt med meg, ville gjort det om jeg fortsatt var stor, og noe sier meg at de nok ikke ville gjort det, og da klarer jeg ikke helt å ta i mot komplimenter og tro på det de sier, for jeg har aldri en garanti på at jeg aldri vil bli like stor igjen, ville jeg da falt i verdi i deres øyne ?

Jeg er fullt klar over at man dømmer mennesker i løpet av de 2-3 første sekundenen man ser/møter de, gjør det samme selv jeg, tror det er ganske menneskelig, men når det har gått en tid, og jeg har blitt kjent med dem, dømmer jeg ikke utifra utseende men heller hvordan de oppfører seg mot andre, ytre  skjønnhet forfaller, men og det er nok en klisje, men det indre forblir det samme.

Nå skal det sies at jeg utad nok virker som en jente som har all verdens selvtillit, jeg er ektremt sosial, digger å møte nye mennesker, og delta i diskuskjoner, jeg har blitt fortalt at jeg er en stor flørt, noe jeg ikke helt skjønner, siden jeg har null peil på hvordan man flørter, og er like blank på å skjønne om noen flørter med meg, så det har til tider oppstått noen komiske situasjoner.

Men det er helt utrolig hvor mye kropp betyr ute i det virkelige liv, og hvor annerledes man kan bli behandlet, jeg husker engang jeg var på butikken og handlet man og litt godis, og ekspeditøren så på posen med godis  og meg og lurte på om det var så lurt om jeg kjøpte den, selv i dag mange år etterpå føler jeg meg nesten litt skamfull om jeg kjøper godis til meg selv, eller mat som kan bli sett på som *fy mat* dette sammen med redselen for å legge på meg igjen, gjør at det styrer mye av min hverdag, fokuset på vekt og kropp har blitt ett mye større problem nå, enn det, det noen gang har vært, selv om det nok ikke vises utad.

før og nå

De fleste av dere vil nok på bilde nr 2 se en jente som er mer lykkelig, og fornøyd med livet, men som alt annet kan ett smil og korte kjoler bedra, jeg trodde i lang tid at bare jeg ble slank så ville alt annet skli på plass, så feil kan man ta, man er jo som jeg sa litt høyere opp her, den samme personen, på godt og vondt, det er kun det ytre som har forandret seg, men ikke tanker, ideer, meninger og ting som har hendt i fortiden, og nå mer enn før, blir jeg dømt på grunnlag av min personlighet, og det er 100 ganger verre, for den kan/vil jeg ikke forandre på, under noen omstendigheter.

Før om jeg var stille , rolig og betraktet mennesker ble jeg sett på som en særing, nå blir jeg sett på som en som tror hun er mye bedre enn alle andre, med nesa i sky, sannheten er at jeg i møte med andre mennesker er utrolig sjenert, noe de færreste som har sett meg sammen med mine venner har vanskelig for å tro på, men sammen med mine venner føler jeg meg trygg, de er der uansett hvordan jeg er/oppfører meg, og det er en god ting å vite.

Har jeg en dårlig dag, hvor jeg faller tilbake til gamsle tankemønstre er det lett for andre og himle med øya og ikke skjønne at jeg kan se meg i speilet og fortsatt være jenta på bilde nr 1, me det er sannheten selv om mange kan tro jeg abre fisker etter komplimenter, men hvorfor fiske etter noe man allikevel ikke tror på ?

Men det er jo dager og hvor jeg strutter av selvtillit, og tenker at sangen Most beautiful girl in the world av Prince er skrevet om meg, så det er kanskje ikke så rart at jeg blir sett på som litt komplisert, men livet og vi mennesker er vel ganske selvmotsigende til tider, vi får vel igrunnen bare ta en dag av gangen og håpe på at det blir bra tilslutt 🙂

Minneord over Trond

Aldri mer, vil vi høre dine historier, som fikk oss til å le, så vi nesten lå langflate, du fortalte med en innlevelse, som gjorde det morsomt å høre på , du hadde alltid en vits på lager, og selv om man kanskje hadde hørt den før gjorde det ingenting, man ventet igrunnen bare på poenget så man kunne høre latteren din, som hadde en ganske så smittende effekt.

Aldri mer, vil vi danse vår dans sammen igjen, med det samme ritualet hver eneste gang, du tok meg på rumpa, jeg som litt oppgitt så på deg, og du som lo og sa, jada, jada jeg veit, det er ikke meg du er forelsket i, søta, og vi lo begge to, fordi du og jeg vet, hvor hjertet mitt ligger, og at du faktisk var mitt skalkeskjul, jeg fikk sitte på fanget ditt, flørte med deg, og bare være **jenta di**, så folk trodde jeg var forelsket i deg og vice versa, og vi naila faktisk den biten, eller jeg litt bedre enn du, som den jentebedåreren du var hehe, jeg husker en gang du kom bort til meg ute og sa

—Trenger du meg i dag , ?

—Neida gå og work your magic baby , sa jeg og lo og kysset deg på pannen, og klasket deg på rumpa i det du gikk, du bare snudde deg, og lo den velkjente latteren og ristet på huet.

Jeg savner deg så masse, jeg vet du ikke hadde likt å se meg og dine andre venner gråte , og ha det vondt, men noen ganger er gråten alt man har, for alt annet blir for vanskelig, jeg var heldig som fikk kjenne deg i så mange år både før og etter du flyttet tilbake til Oslo, men akkurat nå føles de årene som mikrosekunder, du var en god venn, som alltid hadde tid til meg enten vi var ute på byen og festet sammen, eller traff hverandre på gaten og tok en røyk sammen, eller når jeg ringte deg, og bare trengte noen å prate med, og det var gjensidig, vi visste begge to, det vi snakket om , gikk ikke lenger enn til oss to, og du prøvde å gi meg ett råd eller to, slutt å vær så feig , sa du til meg , noen ganger må man bare ta en sjans, og de gangene jeg dukket opp med en fyr, bare ristet du på huet og lurte på hva i himlans navn jeg holdt på med, og jeg ga deg ett skuldertrekk himlet med øynene, og signaliserte at jeg igrunnen lurte på det samme, så begynte vi , og le igjen, og vi begge visste at det ikke ville vare lenger enn ett kvarter haha.

Det er disse små interne tingene jeg vil savne mest av alt, hvor vi bare så på hverandre, behøvde ikke si så mye , for bare å begynne å le, fordi vi begge visste hva den andre tenkte om situasjonen jeg vi savne de gode klemmene jeg fikk av deg, rådene du ga meg, selv om jeg aldri har fulgt de opp, fordi som du så riktig sa, alle tror du er så tøff i trynet, men egentlig er du like redd som oss alle, det viser igrunnen bare hvor mye du kjente meg, jeg orker ikke å skrive så mye mer venne, du vet hva du betydde for meg, så jeg avslutter heller med noen linjer fra en sang som jeg alltid vil forbinde meg deg ❤

When I’m feeling weak
And my pain walks down a one way street
I look above
And I know I’ll always be blessed with love.

Hvil i fred vennen, det er på dager som dette, jeg må tro at det finnes ett sted hvor du forsetter å spre glede og latter.

( skrevet 2 august 2014 men savnet er like stort idag )

Kaos spår fremtiden

 

Dette skjedde for endel år siden, jeg var på fest hos en venninne som bor ett godt stykke unna meg, jeg kjente ikke så mange av de andre som skulle komme, men det er jo alltid spennende å treffe nye folk, så jeg var ved godt mot denne kvelden..

Omtrent med engang la jeg merke til en av de vakreste menn jeg noengang har sett i mitt liv, mørkt krøllete hår, mørke brune øyne som fikk selv Bambi til å se ut som en gangster, hud så gyllen og glatt at jeg nesten umiddelbart fikk lyst å stryke han over kinnet, skal innrømme at øya omtrent gikk i kryss der jeg sto og ble presentert for han..

Jeg var ikke den mest sjenerte på den tiden , så tok ikke lang tid før vi satt og snakket sammen, det viste seg at fyren ikke var singel , kom ikke som noen bombe akkurat , men vi fortsatte og snakke sammen siden vi hadde mange av de samme interessene..

Noen mnd senere fikk jeg en telefon fra min venninne , fyren hadde ringt henne og spurt etter nr mitt, så hun ringte og spurte om det var greit om han fikk det.. Dette var ikke dagen jeg gjorde meg kostbar, så jeg sa at det selvsagt var greit. Uka etter var vi på date og praten gikk like bra som da vi traff hverandre første gangen , han fortalte at han ikke lenge etter festen hadde blitt singel, og en stund seinere ble vi ett par og det gikk bra det, vi hadde det veldig fint sammen , på alle plan i cirka 1 år..

En venninne av meg skulle hjelpe meg med å bære noe ned i kjellerboden, der la vi merke til noe gråhvitt pulver som lå strødd, merkelig tenkte vi, hva kan dette være for noe, og vi begynte å lete etter kilden , det tok sin tid men tilslutt fant vi en middelsstor pose med det samme gråhvite pulveret , jeg har aldri påropt meg selv å være noen rakettforsker , men intuitivt skjønte jeg med engang at dette ikke var noe man hadde lyst å ha i sin kjellerbod om politiet kom bankende på døra , så jeg tok med meg posen opp og la den i jakken min.

Det var enda en stund til kjæresten skulle komme hjem , så jeg gikk i butikken , handlet inn noe god mat og noen flasker god vin , vasket leiligheten , satte frem nyinnkjøpte blomster , da det nærmet seg tiden han var ventet hjem hoppet jeg i dusjen , stelte meg og pyntet meg litt, før jeg begynte på middagen.. Da mannen kom hjem , snuste han fornøyd ut i lufta, ga meg en klem og spurte om vi skulle feire noe siden jeg hadde gjort det så fint,

-Ja svarte jeg med ett smil , ba han sette frem tallerkener og glass til oss og tenne stearinlysene , før han hoppet i dusjen så skulle maten være klar når han var ferdig ..

Da vi satte oss til bords , sa jeg at det var noe jeg ville fortelle han før vi begynte å spise -Hva da jenta mi , sa han -Jo det har seg slik at jeg kan spå fremtiden, sa jeg

-Åh, svarte han litt satt ut -Ja, du skjønner, om ikke lenge kommer min bestevenninne og sammen skal hun og jeg spise denne maten og drikke denne vinen, så skal jeg gråte litt fordi jeg har kjærlighetssorg fordi det er slutt mellom oss, for i neste sekund å være fly forbanna på deg , og hun kommer til å være her å trøste meg, for det er også slike situasjoner man har venner til, svarte jeg han..

Gutten så mer og mer ut som ett spørsmålstegn , -Jammen , hva mener du ? er det slutt , bare sånn helt uten videre ?

han så på meg litt forfjamsa.. -Nei ikke helt uten videre, du skal få to valg ,men jeg tror nesten du kommer til å velge alternativ 2, sa jeg.. –

Enten så går vi sammen til politiet og ber de sjekke innholdet i denne posen , sa jeg og la det jeg hadde funnet i kjellerboden min på bordet, -eller så tar du pikk pakket ditt og går innen jeg har telt til 10, og ikke hver redd for ikke å rekke å pakke det har jeg allerede gjort for deg , det står klart inne på soverommet.. Jeg tror ikke jeg rakk å telle til 10 engang før han var ute av døren, han prøvde med noen dårlige unnskyldninger om at han bare skulle hjelpe noen kamerater og bla bla bla , men de prellet av meg..

Noen mnd seinere fikk jeg høre at han satt inne for salg av dop, og jeg priset meg lykkelig for at jeg hadde oppdaget hvordan det lå an i tide …

Du er ett godt ligg, men ikke noe mer !

Det finnes mange grunner til at folk har sex, sikkert like mange grunner til at det også finnes de mennesker som avstår fra sex, jeg har personlig vært på begge ytterkanter, aldri helt funnet den gyldne middelvei, som jeg liker å kalle det, hvor man er i ett forhold hvor man føler likestilt med sin partner, hvor respekt, tillit og gjensidig kjærlighet er de store tingene, jeg har enten brukt, eller blitt brukt, kastet meg hodestups inn i forhold som jeg visste var dømt til å misslykkes fra dag en, men hvor jeg holdt ut lenger enn godt var, og hvorfor kan man jo spørre seg selv.
For meg handlet det om at jeg fra veldig tidlig alder, lærte at sex var tabu, det skulle gjøre vondt, det handlet ikke om kjærlighet, men om makt, og ingenting annet, og bryte ett mønster som ble så inngrodd fra barnsben av , er ikke bare enkelt, og de fleste av oss klarer ikke å bryte mønsteret uten hjelp fra kyndige mennesker, og heller ikke om man ikke evner å ville ta tak i de vonde minnene, og det koster blod, svette og tårer, mange tårer, og det er lett å gi opp, og falle tilbake til gamle mønstre, fordi det er kjent, det er noe man kan, og det er forståelig, det er følelser, man har lært seg å leve med, selv om de er vonde, det er nesten så man ikke skjønner at man ikke skal ha en vond klump i halsen eller behøve å gråte stille tårer etter sex.
Jeg lærte tidlig at jeg ikke hadde en stemme, jeg måtte forholde meg taus om alt det som gjorde vondt og var vanskelig, nærhet fikk jeg kun når min far trengte det, og slik levde jeg i mange mange år, etter at overgrepene også var over, jeg klarte ikke å sette ord på det jeg følte, men sex var noe jeg kunne, noe jeg var god på, jeg hadde jo allerede mange års erfaring , og dermed ble det til at jeg brukte det for alt det var verdt, for å få litt nærhet når jeg trengte det, det var som en sa til meg

—du er ett godt ligg, men du er ikke noe kjæreste emne.

Jeg kan forstå hva han mente , for når det ble snakk om følelser, forsvant jeg inn i meg selv, jeg ble en mester på å flørte, men aldri med noen jeg likte spesielt godt, da stokket ordene seg, og det gjør de i en viss grad fremdeles, er det en kompis jeg snakker med, kan jeg nesten være verre enn en bryggesjauer , null filter, og bare peiser på, da er jeg virkelig en av gutta, når det kommer til sex snakk, men er det en fyr jeg liker derimot, blir jeg nesten bare litt flau, og ordene kommer veldig sjelden ut, og jeg prøver å stikke av fra samtalen fort som bare det.
Da kommer usikkerheten og følelsen av å være veldig liten , i forhold til de andre rundt meg, og alle negative tanker kommer med en fart på 100 km i timen, og plutselig begynner jeg å overanalysere alle ting jeg skal si, og synes alt bare høres ut som om de kunne ha kommet ut av en treåringsmunn.
Ikke så ofte det skjer, siden det ble slutt mellom meg og faren til minstemann for 16 år siden , har jeg bare vært virkelig betatt/forelsket i en fyr, og for min del, var det nesten som å bli slått med en hammer i magen første gangen jeg så han, og de samme følelsene er der den dag i dag , endel år etter, selv om jeg i mellomtiden har bedrevet med det jeg vil kalle selvskading, for når man har så små tanker om seg selv, som jeg har hatt, kan man ikke helt tro på kjærlighet, man tror den bare er noe andre fortjener, men ikke en selv, og man velger det sikre kortet, de som får deg til å føle deg brukt, de som ikke behandler en med kjærlighet og respekt, for de følelsene kjenner man iallefall igjen, og er forberedt på, og i mange år tenkte jeg at det var slik det måtte være
–For hvorfor skulle en jente som meg, fortjene noe mer ?!?

Jeg som bare var dum, vanskelig, og som ikke fortjente noe annet enn å tilfredsstille min fars behov, hvor juling var hverdagskost om jeg prøvde å fremheve meg selv, littegranne, det var ikke før jeg kom i terapi på personlighetsklinikken på Ullevål at jeg fant stemmen min, sakte men sikkert, hvor jeg fikk gode tilbakemeldinger på at jeg var reflektert, smart, og hadde mange gode egenskaper, det var der jeg fant gråten , som før hadde vært stille, den fikk nå utløp, og jeg skammet meg ikke over å gråte foran andre, jeg skammet meg ikke lenger, over det jeg hadde opplevd, jeg skammet meg ikke lenger, over at jeg ikke hadde funnet andre måter å løse ting , enn ved sinne, men jeg fant andre metoder, jeg lærte sakte, men sikkert og utrykke andre følelser, og i begynnelsen var det så skummelt at jeg nesten skalv over hele kroppen, og følte ett virkelig ubehag, det var som om jeg bare ventet på at slagene skulle komme, men istedenfor ble jeg møtt med forståelse og gitt verktøy som jeg siden har hatt godt brukt for , selv om jeg enda noen ganger faller tilbake på gamle mønstre, men det skjer i mindre og mindre grad, nå snakker jeg ikke om sex biten, der er jeg total avholdet, og har heller ikke tenkt å ha det med gud og hvermann, nå kaster jeg meg ikke lenger inn i noe, som jeg vet ikke er bra for meg, jeg fortjener noe mer, jeg fortjener genuin kjærlighet, fra en som ikke ser ned på meg, og dømmer meg basert på hva jeg har opplevd, og gjort, for å opplevde en gang til at en fyr jeg er sammen med, rope ut på gaten
—Du er ødelagt i huet fordi du pulte faren din
tror jeg faktisk ikke at jeg vil takle , uten å falle tilbake på selvskading nr 2 det å kutte meg, noe jeg ikke har gjort nå på over to år , noe jeg er stolt av, eller egentlig er jeg stolt av mye som jeg har fått til på de siste to årene, jeg har kuttet ut, de dårlige tingene, og heller prøvd å finne ut av hvem jeg er, når jeg er strippet ned til skinnet, man kan vel nesten si at jeg har blitt kjent med meg selv på nytt, og funnet ut at jeg er en ganske så okay jente, som ikke fortjener at alter egoet skal føkke det opp hele tiden, men heller si at man er bra nok som man er, både på godt og vondt.

Noen kommer til denne erkjennelsen ganske tidlig, for noen tar det litt lenger tid, men det betyr ikke at vedkommende ikke jobber med saken, heller ikke at de ikke er klar over det, og mangler total selvinnsikt, for jeg må innrømme at er det noe jeg har nok av er det nettopp selvinnsikt, jeg vet så absolutt om mine dårlige sider, hvorfor de er der, og ikke minst hva jeg måtte gjøre for å kvitte meg med de, men i mange år, var de en måte å overleve på, sinnet, sexen, og kuttingen, de hjalp meg til å takle hverdagen, når den ble for tøff, når minnene overrumplet meg , og bare det å overleve til neste dag, ble en seier i seg selv, når depresjonen tok overhånd og man skrev lapper til seg selv og hang rundt i huset for å minne en selv om hvilken Taper man egentlig var, hvor man var så selvutslettende at det å se kroppen blø fra store sår, nesten ble en glede, hvor man spiste seg så stor at man omtrent ikke orket å gå opp en trapp uten å ta en pause, ga meg glede, for da var det iallefall ikke noen som helst sjans for at en **normal** fyr ville legge merke til meg, alt dette visste jeg ikke var bra for meg, men allikevel fortsatte jeg, for hvordan kan man forandre noe ved seg selv, om man ikke lærer å like den personen man er, og ville denne personen alt godt istedenfor vondt ?
Det har tatt meg lang tid å komme dit jeg er i dag, hvor jeg med hånda på hjertet kan si at jeg er glad i meg selv, jeg elsker livet, og håper det ikke tar slutt før jeg er en veldig gammel og grå dame, og jeg har møtt noen fartsdumper på veien, men da har jeg tatt tak i problemene før de har blitt for store, jeg har blitt en litt mer åpen person, men jeg har fortsatt en vei å gå , med enkelte ting, jeg kan til tider ta veldig stor plass, men veldig sjelden når det kommer til følelser, da er jeg fortsatt veldig forsiktig, fordi setningen
–det du sier kan og vil bli brukt mot deg
fortsatt ligger der i bakhodet, så jeg er veldig forsiktig med hvem jeg sier hva til, de fleste vil nok si at jeg har veldig mange venner, og det har jeg forsåvidt, men det er ett fåtall av de som virkelig kjenner meg, nå kan man si at jeg er ganske så åpen på denne bloggen, og utleverer meg selv i veldig stor grad, men det finnes, og ting jeg aldri ville har skrevet om her, men sånn er det, vi mennesker, trenger små rom, som er kun for egne øyne , små pustehull hvor alt er lov, uten input fra andre, ett sted hvor man får lov å være litt **gal**
Jeg ser på meg som ganske så inkluderende, og det er vel også derfor jeg til tider har mange mennesker i min omgangskrets, men som ikke mange der kjenner den virkelige meg, men det er nok en del av de som tror de virkelig vet hvem jeg er, men hvordan kan de det, når jeg ikke engang har blitt kjent med hele meg, de vet bare det jeg velger å dele med de, og er det en setning man hører meg si ofte er

–jo takk bare bra, jeg har det strålende,

så hvorfor skal de tro det mange ganger er annerledes, men de som virkelig kjenner meg, de vil se det med engang, som en god venninne engang sa
–jeg hører hva du sier, og ser du smiler, men smilet ditt når ikke opp til øynene
så ga hun meg bare en god klem, og som regel er det nok, det å bli sett av ett annet menneske, det betyr at det finnes noen der ute som bryr seg, også på dager hvor du kanskje ikke bryr deg så mye om deg selv.
Så hvor godt kjenner du meg egentlig, vet du hva min største sorg er ?
Det tror jeg ikke, siden det er noe jeg ikke snakker om så mye, og det er ikke noe jeg tenker over hele tiden heller, men noen dager kan jeg bli tankefull når jeg sitter her hjemme og fundere på hvordan livet vårt nå ville vært, om alt hadde godt bra den dagen det gikk galt, men det er ikke alle man snakker med slike ting om, man er redd de ikke vil forstå, om de ikke har vært i samme situasjon selv, så da holder man det heller for seg selv, man kan si at det er ett savn, så klart, men sorg er ett mer rett ord, for meg å bruke om den situasjonen.
—hva er en av mine største drømmer, ?

En drøm jeg ikke helt selv tror kommer til å skje ,  men allikevel mener det er viktig å beholde, for hva er vi mennesker uten mål og drømmer ? Vi får se når minsten flytter hjemmefra, om jeg tørr å realisere den, for det er jo, og en ting enkelte drømmer kan være litt skumle, på en god måte.
Bare det å ha drømmer er noe nytt for meg, før turde jeg omtrent ikke tenke tanken, på å ha en drøm, så jeg må si at ved å skrive dette innlegget har jeg skjønt hvor langt jeg egentlig har kommet, lenger enn det jeg i utgangspunktet selv trodde da jeg satte meg ned og begynte å skrive, nesten en liten terapi time dette her .
Jeg er av den oppfatningen at livet hele tiden , fra den dagen man ble født har en plan for hvor man skal ende opp, men at det er opptil en selv hvilken vei , man velger for å komme frem til målet, noen av oss som meg selv inkludert har brukt endel omveier, og man kan tro at målet til stadig forandrer seg, men jeg er ikke så sikker, det er som å bevege seg fra A til B noen kommer dit ganske så fort , mens andre bruker litt lenger tid de må kanskje inne C og D først , før de tar en u-sving og ender opp på B , litt vanskelig å forklare , men jeg skjønner selv hva jeg mener 😛
Ett eksempel, og siden det sies å være det største her i livet velger jeg kjærligheten
Jeg har aldri gitt opp håpet om den store genuine kjærligheten , innerst inne i meg bor det nemlig en håpløs romantiker, og jeg er ikke villig til å gi opp den drømmen, og jeg tror seriøst at jeg vil ende opp med en som ser meg for den jeg er, men for at jeg selv skulle ha troen på det, måtte jeg gjennom ganske så mye, så jeg har kanskje vært blind for de som virkelig har villet meg bare godt, men sluttfasiten vil bli det samme, jeg vil bli sammen med en som fortjener meg, og omvendt , hvor vi er likestilte, derfor har jeg og avstått fra sex, jeg vil ha noe mer, noe som gir mening, noe som betyr noe, noe som gir næring til noe mer, som jeg har sagt, jeg vil ikke ha en kjæreste for enhver pris, jeg har testet det ut, og prisen er for høy, så jeg vil heller velge å være alene, så lenge jeg ikke kan få den som slår pusten ut av meg, jeg er ikke lenger villig til å inngå kompromisser med meg selv, jeg er ferdig med å skade meg selv, jeg er for verdifull 😀

( skrevet i 2014 )

Jakten på det perfekte

mange år trodde jeg det var meg det var noe galt med uansett hva det gjaldt, ikke hadde jeg opplevd multiorgasmer som mine venninner fikk hver gang de hadde sex, ikke skjønte jeg at de klarte å få orgasme, omtrent bare ved synet av ett mannlig kjønnsorgan, og de hadde alltid overskudd til det meste, mens jeg omtrent rusla rundt i en tåke etter å ha hentet unger på skole og barnehage, de fikset gourmet mat og de lekreste desserter, og det hadde ikke tatt de mer enn en halvtime, mens jeg var så sliten mange ganger at fiskeboller var det unga mine fikk, mens jeg satt igjen med dårlig samvittighet over å ikke diske opp med femretters middag og en herlig hjemmelaget sjokolademousse.

Noen ganger må jeg til og med innrømme at jeg slumret  på sofaen mens unga så på barne-tv, og det var ikke hver dag jeg orket å ta noe som helst av husarbeid, mens det virket som om alle andre hadde vasket klær, støvsuget og vasket vinduer, omtrent før de hadde hadde serverst unga frokost , og da snakker vi ikke om en brødskive eller to, men skikkelig engelsk frokost,  levert unga på skole / barnehage , for deretter å gå på jobb, kvikke og raske, jeg ble nesten litt utslitt bare av å lese alle statusmeldinger, fra disse såkalte vellykka folka.
Og mellom alt dette har de tid til å trene ett par timer, hjelpe unga med leksene, ha litt alenetid med sin bedre halvdel, og ikke minst satt av ett par timer til sin yndlingshobby, mange ganger lurer jeg på om døgnet for enkelte har mer enn 24 timer, eller om det bare er meg som føler meg litt uttafor i dette vellykka samfunnet, og nå i Desember er det en virkelig oppgang på alt man klarer , er det bare jeg som enda ikke har tatt julevasken, men fortsatt har besøk av noen hybelkaniner ? Er det bare jeg som ikke har brukt en liten formue på kalender til mine barn, og som enda ikke er ferdig med alle julepresanger, som enda sliter med å få endene til å møtes, og derfor velger å ikke kjøpe presanger til flere tusen til alle familiemedlemmer ?

Nei, er nok ikke det , men jeg tror faktisk mange av oss enten vi innrømmer det eller ei, synes det er bedre å fremstå som bedre enn det vi i hverdagen egentlig er, fordi alle andre gjør det samme, vi vil ikke at folk skal tro vi er noe dårligere enn naboen, og ett lite eksperiment jeg gjorde på facebook, viser at folk liker statuser som fremstiller skriveren i ett veldig bra lys bedre enn statuser hvor man sier man sliter litt, vi vet vel kanskje ikke lenger hva vi skal skrive om noen ikke har det helt greit, fordi vi har blitt så vant med at vi alle har det så himla bra hele tiden, vi har blitt litt avstumpet følelsesmessig, tror jeg da.

Men la meg si det til dere som ikke klarer å holde like godt følge i all lykkerusen, det er helt greit å ikke være helt perfekt på alle mulige måter, det er lov å være trøtt i trynet når du står opp, og be ungen lage seg frokost selv, det er lov å omtrent sovne med tannbørsten i kjeften etter å ha sovet dårlig natta før, det er lov å føle frustrasjon når du henter en trøtt, sliten og grinete unge i barnehagen, det er lov å ikke orke å ha sex 17 ganger om dagen, og det er lov å hilse på hybelkaniner, når du låser deg inn i heimen.
Og det er ikke bare vi voksne som har det slik, jeg spurte minsten her i huset , om han hadde vært på Facebook i det siste, men han sa han ikke orket å være der så mye lenger, siden alle virket så lykkelige hele tiden, de var jo aldri hjemme, men hang med venner, var på kino, eller ute hele tiden, jeg prøvde å si at det nok ikke er slik hele tiden, men at de legger ut statusoppdateringer når det er noe de gjør sammen med andre, at det ikke er like spennende å skrive , nå holder jeg på med lekser og skjønner ikke en dritt av hva jeg holder på med !

Men det er kanskja akkurat det vi burde gjøre, legge ut slike statuser fra tid til annen, da vil man iallefall få den hjelpen man trenger, for er det noe vi liker er det å kunne hjelpe andre, bare så synd at så få trenger hjelp, eller gir uttrykk for det iallefall, vi er jo snart en gjeng med supermennesker alle sammen, eller vi liker å gi det inntrykket i allefall.
Jeg har aldri vært redd for å be om hjelp, om det har handlet om mine barn eller ting jeg ikke har klart på egenhånd, med det resultatet at jeg aldri har behøvd å klare ting alene heller, om man spør om hjelp, kan man bare få ett av to svar, enten Nei eller Ja, verre er det ikke, og får man ett Nei, så ikke ta det personlig, for har man gode venner rundt seg, sier de ikke Nei for moro skyld, da får man som regel en forklaring på hvorfor i samme slengen, og som oftest blir faktisk svaret Ja, om man da også er en god venn og hjelper tilbake når det eventuelt må trenges.
Jeg sier ikke at man skal brette ut alt på facebook heller, men jeg velger å påstå at man heller ikke blir så godt kjent med folk der inne, veggen blir brukt til det jeg kaller smalltalk, og jeg personlig er ikke så flink med smalltalk, det kjeder meg , jeg liker å bli kjent personen bak fasaden, hva som virkelig betyr noe, hva de er sterkt i mot, hva de brenner for, for på den måten kan jeg selv lære noe, få ett par a-ha opplevelser, derfor er det veldig sjelden jeg deltar i diskusjoner der inne, det tar jeg heller opp her i bloggen.

Genuine

trickster poem

  • 45 106 hits since January 10-2013

Kategorier

U.S.A

Flag Counter

Canada

Flag Counter
free counters
%d bloggere like this: